Desperasjonsanimasjon

Desperasjonsanimasjon henviser til vår tids enorme og ofte selvmotsigende flyt av informasjon. Å animere er et ønske om å gjøre levende, men en animasjon er også en illusjon. Diktene tydeliggjør omsorgen i det å ville bevare noe, som en orientering i det desorienterte, der ulike former for fellesskap imiteres, famles etter eller kjempes for. Alt og alle dras inn i desperasjonsanimasjonen. 
Diktene er spørrende, de formulerer begynnelser, tap, forskyvninger. Tingene, situasjonene er foranderlige og plastiske. Det å være, er oppe til forhandling.
Anmelderne mener:
«Haalands dikt er furnert med sitater og allusjoner, men med en poetisk særegenhet og retorisk bevegelighet som er oppsiktsvekkende. Ikke siden Georg Johannesens Ars Moriendi og Ars Vivendi har norsk litteratur fått en poesi der dødens kunst og livets kunst blir fremstilt med en slik sansesterk saklighet som i Silje Linge Haalands diktbok ­– og uten å være motsetninger lenger.»
Freddy Fjellheim, Krabben. Tidsskrift for poesikritikk
«Eit slik prosjekt som kryssar over grensene til kunstartane og involverer ulike representasjonsformer, er høgst interessant. Ein kan altså lese diktboka i forlenginga av Haalands kunstnariske arbeid, samstundes står diktboka veldig godt på eigne bein som eit sjølvstendig og moge litterært uttrykk, prega av at undrande og spørjande naturlyriske bilete vert punkterte, eller snudde på hovudet, når fragment frå ein annan samanheng pressar seg på og annekterer dei. Haalands dikt er på same tid vene, sansande og skjerande samstundes som dei set i verk refleksjonar knytte til kunsten, menneske og omverda utan å belaste dei med kunstfilosofisk utanomsnakk.»
Sindre Ekrheim, Dag og Tid
«Silje Linge Haaland har skrevet en bemerkelsesverdig debutsamling.»
Kaja Schjerven Mollerin, Klassekampen]]>