Bøker i Boksingel-serien

Drømte at jeg kjørte bil for å snakke med ei dame om hvorfor hun ikke hadde barn.Var det fordi hun ikke hadde lyst, eller fordi hun ikke fikk det til?Jeg bodde i et ubehagelig land, men vet ikke hva problemet var.I 2016 ble Victoria Durnak mamma for første gang. Mens hun gikk gravid, førte Durnak drømmedagbok fordi du drømmer mer når du bærer på et barn. Kanskje fordi du for en kort periode har mer enn én hjerne?

En kvinne drar på sommerferie, hjem til de indre bygder på Sørlandet. I dirrende hete stiger hun ut av elbilen sin og konstaterer at ting ikke er som før. Dagnys kompebu har blitt til Burger's, og tidligere familiebedrifter har bukket under for kjøpesentre og kjedenavn. Selv Bedehuset ser ut til å ha fått seg en liten knekk. For hvordan står det egentlig til med bygdefolkets tro? Er de fortsatt like gudfryktige som da vekkelsesvinden for over bygdene for snart 40 år siden og frelste deres sjel, eller har også deres gudstro blitt satt på like store prøvelser som hennes? Og vil klimakrisen gjøre endetidsprofetiene til virkelighet? Rekkeviddeangst er et varmt og humoristisk nakenbad med den kristne tro. Hvordan skal et oppvakt menneske - som mer enn gjerne lever i nuet og enkelt lar seg friste av både materielle goder og fysiske gleder - kunne leve i pakt med Herrens ord?

Frå ei bygd i Finnmark til det fornemme England: Hovudpersonen i denne boksingelen meistrar kortstokken og det dekadente livet til ein konge eller knekt, men korleis greier han seg i den verkelege verda? Ruter dame tek deg med til eit særmerkt, smått absurd miljø, der ein ung mann prøver å etablere seg som profesjonell bridgespelar, ein slags bridgegigolo for overklassen. Har han det som trengst, eller gjer han seg best som au pair?

Du, Nils-Øivind. Blir du med bort til Olav på lørdag? Han og Nazneen har nettopp flytta tilbake til byen. Kult sted, feit kåk. Det blir Tommy og DP og Marius og Ivar. Pulp, Suede, Stone Roses, Spiritualized. Øl, fotball, middag rundt kjøkkenbordet. Og karaoke litt utpå. Ka du sir? Du kan ta trikken rett hit. Å, kom an no da!Og jeg er med. Så klart jeg er. For selv i en polarisert, krigsherja, kapitalistisk verden fins det gamle venner. Og gamle venner er som nye handleposer. De hjelper deg å bære alt sammen. Helt hjem. Og agnostiker eller ei, jeg er fortsatt i himmelen når jeg ser dem glad.

What's in a name, spurte William Shakespeare i sin tid. Og han var sikkert ikke den første. Og han er så absolutt ikke den siste. Navn er et velkjent liebhaberi for oss mennesker, Olav Løkken Reisop intet unntak. I Nesten hvor som helst i verden skriver han om eget etternavn, som er et stedsnavn og også stedet han vokste opp. En husmannsplass ved navn Reisop som han, og faren, etter morens bortgang, bestemmer seg for å selge. Og da blir mormors dagbøker, og nøkterne nedtegnelser om livet på Reisop, essensielle. Forfatteren blir revet inn i liv og virksomheter som hans eget liv, i dag, naturligvis er betinget av. Han finner beskrivelser av seg selv som barn som han ikke umiddelbart kjenner seg igjen i. Han finner en vei tilbake til det som var, for der, kanskje forstå litt bedre det som er, og det som skal bli.

Alene i sangen er et essay om hvordan ny musikk presser seg fram når og hvor man minst venter det, om hvordan påtvunget ensomhet kan være en kilde til å jobbe på høygir, og hvordan sangtekstene leder an i låtskriverprosessen. For Sondre Lerches del skulle dette - mellom utstrakt turnévirksomhet i et delvis covid-nedstengt Norge - resultere i dobbeltalbumet Avatars of Love, som utkom våren 2022 og ble lovprist av både norsk og internasjonal musikkpresse.

I 2009 debuterte Linn Strømsborg med boka Roskilde. 13 år senere er hun tilbake på festivalen og med boksingelen Ok, en til.De fem unge voksne er blitt til tre litt eldre. De har kanskje slått opp telt litt lenger unna scenekanten, men egentlig er alt det samme. Det er telt og regn, Spaghetti 50 og lunka øl. Det er musikk og alt annet som gjør livet mirakuløst og fantastisk.Hvor mange historier utspiller seg på Roskilde hvert år, er det første spørsmålet hun stiller seg i boka fra 2009 - i 2022 er hun fortsatt ikke ferdig med å fortelle dem. For det går aldri over. Det kommer aldri til å gå over for henne.

Julie, 29 år, har både fått kreft og blitt singel. En tilstand som simpelthen ikke holder. Hun har en tante som drømmer om legende hester, og hun går på Tinderdater med gutter som Joakim, som reagerer på nyheten om kreftsykdommen med «oh no :(». Enda en reaksjon som simpelthen ikke holder. Julie Kristine Woods boksingel er både sår og morsom, hvor arrene i livet, mer eller mindre bokstavelig talt, slippes til orde. Og hva er det arret vil si? «Det finnes måter å lappe sammen et menneske på.» Og sånn blir det håpløse håpefullt, og boksingelen medisin.

Vi møter ti kjønnsorganer på tre måneder. Og enda flere munner, hender, olabukser, lunkne øl, stammelyder, urinstråler. Vi er «ikke en hore men en player». Vi klipper, farger, klipper, farger håret og kjøper ensfargede arbeidsklær. I Til orientering skriver Ingvill Maria Daatland Hekne om tungsinn og dannelse, makt og undertrykkelse, kjønnsroller og arbeid, selvomsorg og kjærlighet. Hun skriver om sjekkereplikker, lykke, heteronormativitet og tillit. Hun skriver om alt du måtte lure på, men ikke turte spørre.

Marius Leknes Snekkevågs boksingel begynner med at to bakterier på spadag for hundre tusen år siden ser to mennesker, et kjærestepar, sikkert tyskere, flytte seg stadig nærmere kanten av en bratt fjellside for å ta den mest misunnelsesverdige selfien noensinne? Hva tror du skjer? Nettopp. Og derfra spør teksten det mest naturlige spørsmål i verden: Hvorfor skapte gudene mennesket? Spørsmålet er en snubletråd. «Du skulle fått holde meg i hånda ...» handler om en god og en dårlig nyhet. Den gode: Livet, med stor L, løser alle problem. Den dårlige: Mennesket er ikke livet med stor L, vi bare lever det.

«Jeg begynte å miste ganske mange viktige ting. Det føles som om det å leve egentlig bare handler om å miste alt jeg bryr meg om, at det å leve består av den forferdelige følelsen av å miste taket mens man henger fra kanten av et stup. Kanskje det er det som er aldring, jeg vet ikke. Kanskje det å leve bare er å kontinuerlig miste noe, miste energien, miste livsviljen, litt etter litt tømmes helt.»Ting jeg har mistet er en liten bok om et stort tema: Hva gjør man når man mister retningen i livet? Hva griper vi etter når vi mister balansen? Og hva kan man egentlig gjøre med alle de enslige vottene som vinteren er full av?

Aktiv eller passiv: Den som venter, venter på naturens gang; den som tar grep, løfter seg selv ut av tiden.En datter blir oppringt i kraft av morens selvmord. I brevet hun etterlater seg, beskrives valget som en overskuddshandling, som en gave til seg selv. Det datteren får, er avkommets plikt: å begrave sitt opphav.Livet etter døden er en historie om kausalitet: fordi A så B, fordi mor så datter, fordi begynnelse så slutt.

Det er nesten desember, og den 87. juleparaden sørger for å stenge av ti kvartaler mellom Sunset og Hollywood Boulevard, mens foreldre med medbrakte barn og feltstoler sitter tett langs de vanligvis så aggressivt trafikkerte bulevardene. Nå koser vi oss.I denne boksingelen finner dere essayene «Et slags julekort», som handler om Morten Harkets megahit «A Kind of Christmas Card» fra 1995 og Hollywood i jula, og «Aldri forstumme», som tar for seg julemusikk.Av de utallige ritualene vi blir utsatt for hver jul, er kanskje julemusikken det mest allestedsnærværende og destruktive, skriver Sondre Lerche i åpningen av essayet. Denne boksingelen er en smakebit på Lerche som essayist, og viser ham som en kunnskapsrik og humoristisk skribent.

- Noen er nødt til å elske meg, og det kan ikke være meg.12 historier om kjærligheten og hamburgere. 12 historier om kjærligheten og havet. Som i debutboka Ingenting skjedde skriver Inger Wold Lund om effekter, ikke årsaker: en kvinne som sovner til lyden av regn på bestemorens tak. En kahytt hvor veggene er dekket av bilder av brennende båter. En drøm om å rulle en gigantisk tyggekummikule gjennom byen. En turist som blir frastjålet alle klærne, og siden nektes hjelp av politiet. Tekstene spenner fra øyeblikksbilder til halvt erindrede samtaler; fra harde fakta til uberettigede assosiasjoner. Felles for dem alle er at de føles viktige. Og at de gjør godt å lese.

I Silje Bergum Kinstens boksingel (og første litterære utgivelse) «På skolen, i vannet, bak kjerka» møter vi i løpet av tre noveller, to bestevenner (gutter), tre bestevenner (jenter) og et parforhold (gutt, jente) som ikke helt går på skinner. Guttene møter vi i novella «Kompiser», de er de litt tøffe, skumle, som sitter bakerst i klasserommet, men som ikke er som du trur inni seg. Hvem er vel egentlig det? Jentene får du hilst på i «Fire ganger fram og tilbake», de drar på badetur for å være sammen og snakke om ting. Men er det noen som spionerer på dem der borte? Paret melder seg i «Bak kjerka» og er som de fleste par: en vil én ting, den andre noe annet - og hvordan pleier sånt å gå?Silje Bergum Kinsten skriver noveller med flere lag, som sjelden eller aldri skriker av full hals.

Narrative eller biologiske nødvendigheter følger en mann på vei hjem til en kvinne som ikke er hans kone eller kjæreste. De møttes på en konferanse og skal leve ut den klassiske utroskapsklisjeen, hjemme hos henne. «Det høres så drøyt ut, så porno, liksom,» sier fortelleren, før vi dras enda lenger inn i denne korte affæren. Peder Kjøs (f. 1967) skriver om et seksuelt møte mellom en kvinne og en mann, men han skriver også om mannsrollen, om patriarkatets egotripp, om Faust og Freud og kjøttets verden der kjøtthuene lever og gjør det de gjør.

Det begynner med at moren til en nær venn går bort. Og fortsetter med en reaksjon som jeg-fortelleren ikke helt forstår: at hun blir rystet. Hun sto jo ikke sin venns mor spesielt nær, så hvorfor blir hun så sterkt berørt? Det vil hun finne ut av! Som vil si at hun må tilbake til forlatte tider og svunne somre i England og Italia. En sitronis i byen (mens sommeren passerer) er et minneord, eller en gravtale, som foreslår at vi ikke alltid vet hvilke av de menneskene vi møter på vår vei som vi minst orker å miste.

«Diktene forsøker å gjøre seg ferdige med ting,» skriver Geir Gulliksen i etterordet til Voksne dikt. Men det er ikke alltid de blir helt ferdige, kommenterer Kristian Bergquists boksingel En mjukhet i løse lufta, som er en slags samtale med forfatterens siste samling som kom i februar i år og heter Over alt på jord. I den skriver Bergquist om terrorangrepet 22. juli, og i denne boksingelen skriver han om hvorfor (og hvordan) han skrev om noe så vanskelig. Han ble altså ikke ferdig med det. Hvem av oss blir vel det?

Stjerner som alle kan sjå. Og forelskingar som ingen. Det er spennet i Helen Daae Frøyseths boksingel «Eg og Olav», kor eit kvardagsmenneske som kunne vore kven som helst, freistar, med litt hjelp frå daude diktarvener, som Olav og William og John, finne hovud og hale på det vi likar å kalle kjærleiken. For om ein skal kunne ta nokon med storm, må ein vel rekne med litt uvêr?Kos deg med dei forunderlege og fornøyelege første dikta til Helen Daae Frøyseth.

Lovestorys består av tre korte, tette og nære fortellinger.En hyttetur på fjellet: en storesøsters sorg over lillesøsters alvorlige sykdom.En togreise til Oslo: en transkvinne drømmer om og gruer seg til et liv i en ny kropp.En bilreise mot det uvisse: en far vurderer å kidnappe sin egen datter.

Det er julaften og katten sitter ved verandadøren og vil inn. Slik åpner Nora Aschims julesingel Katt venter på Dag Solstad. Katten er riktignok ikke Dag Solstads katt, men på samme måte som Vladimir og Estragon har sin Godot har katten sin Solstad. Hvis møte han venter på og gleder seg til. Hvordan blir det, mon tro, når det endelig skjer? Og hva holder den egentlige, men fiktive Dag Solstad på med når katten venter? Katt venter på Dag Solstad er et vakkert, vemodig og viltvoksende langdikt om dyrenes eksistens blant menneskene, og menneskenes eksistens blant dyrene, og kunstens eksistens i dem begge: mjau! sier katten/ jeg må ut og tisse og tenke/ på Dag Solstad.

Kjersti Wøien Håland var festivalpoet på Oslo Jazzfestival i 2019. Desse dikta blei til der. I musikken, i byen, i jazzen, blant folka.eg vil sende eit postkortfrå alle vanlege tysdagarsom ikkje er så vanlege likeveltil dei grå og stille daganesom er tomme for musikkeg vil gi ei bursdagsgåvetil nokon eg ikkje kan namnet tileg vil hugse påat på enkelte augustkveldarluktar det blåbær av luftasjølv om vi er midt i byenpå enkelte kveldarheilt vanlege uvanlege tysdagskveldarer alt og alle ei gåve sågratulerer så mykje med dagen

Kva det er som skjer i eit ras? Heilt enkelt: Noko ein trudde satt bom fast, losnar. Det kan føre til stor øydelegging, men ikkje alltid. I overført betyding kan eit slikt ras vere svært gunstig for eit menneskje. Eller som Kjersti Wøien Håland skriv i diktsingelen «Rasfare»:dei som er viktigerasar inn i livetog legg segsom tunge steinardu kan klatre påOg viser kor samansett det lette og tunge, viktige og vanskelege, er i såkalla vanleg liv. Ikkje bare kan vere, men er. Wøien Håland skriv også: Alt godt i livet/ har falle på meg. Og når vi les denne lina, og resten av desse smarte dikta, blir vi med eitt pinleg klar over at vi kva tid som helst kan få noko i hovudet, metaforisk sett sjølvsagt, som vi aldri kunne føresedd og som for alltid vil forandre oss. Det er den evige rasfaren vi lev i, kvar og ein av oss.

Hundre vegar heim er ei samling med haiku kor Øystein Hauge prøver å fange det alle som har skrive haiku frå Basho si tid til no, prøver å fange: æva og augneblinken på ein gong. Og kor fangstreiskapane han nyttar er undring og varme, humor og lengt, intuisjon og nærvær. Vi sit kvar for oss, vi sit saman; vi er ved innsjøen, i skogen, på elva. Alltid heime og alltid på veg heim. Øystein Hauge (f. 1956) debuterte i år 2000 med diktsamlinga Grønt. Han bur i Romsdal ein stad.

En jente kommer til en tung, grå bygning av stein. Hun har reist langt, på veien har hun kjøpt en fotsid kåpe av rotteskinn, den ligger som en svart foss rundt henne. Det er elever der, hun kommer for sent, rektor ber henne krysse av for hvilke forelesninger hun vil følge, hun faller ikke for noen av dem og krysser av for et malekurs, hun må tenke. Mens hun tenker, skriver hun lange, uformelige dikt om egg og fugler og noe grønt i Melkeveien på en grønn skrivemaskin. En vakker gutt med borrer og kvister i genseren blir nysgjerrig - på hva hun skriver og på henne. Han sier at han liker henne veldig godt, og at han har en kjæreste. Men, sier hun. Hva? sier han. Det heter men jeg har en kjæreste, ikke og.Marit Tusvik debuterte i 1979 med dikt- og prosasamlingen Reisa til mandarinlandet. Hun har siden skrevet flere kritikerroste romaner, skuespill, diktsamlinger og barnebøker, og i 2008 utkom hennes Samlede dikt.

Verden er i ideologisk bevegelse, så hvordan har det seg at den norske litteraturen tillater seg å stå stille?På den lille, flytende øya ruver realismen, der hverdagslivet til norske middelklassemennesker og et og annet arbeiderklassemenneske er alfa og omega. På øya er det innovativt og eksperimentelt å la en karakter skru på en lysbryter. Øyas litteratur omhandler mennesker isolert i gamle hus, i nyere blokkleiligheter, i bygdelandskap der det bor mellom ett og tre andre mennesker, eller i byer der antallet innbyggere er mellom fem og ti. Her tegnes en verden slik et barn tegner et hus, eller slik den voksne tror at barnet tegner huset: tilstrebet naivt. Øyas litteratur har utviklet sitt eget sannhetsbegrep, sitt eget språk, slik et språk kan utvikle seg på en isolert øy.Øya er ikke en øy alene, ingen øyer er alene. I vannet rundt øya er strømmene sterke og oppstår langt unna, i fjerne strøk av verdenshavene, de bærer like fullt inntil kysten, alt skylles opp på øyas strender, før eller senere. Det bortenfor, bortenfor, bortenfor.

Jeg er insekt og jente er første kapittel i Sidsel Ana Weldens debutroman I det hvileløse (2021), her tilpasset Flammes boksingelformat. Vi møter ei psykisk syk jente som verken vil leve eller dø, og som lengter etter en tvers gjennom følelsesløs tilværelse. Men ikke fordi hun er kald og likegyldig overfor sin omverden; Welden skriver om et ungt og intelligent menneskes oppvekst med traumatiserte foreldre, i en stadig mer utflytende og emosjonelt truende voksenverden. Sidsel Ana Welden (f. 1991) er født og oppvokst i København. Hun debuterte i 2021 med romanen I det hvileløse.

Ingen ting her handler om ønsket om å være forfatter i møte med en hverdag som kanskje ikke tillater det. For hva trenger man for å skrive? Det er lett å si bare penn og papir. Men sånn er det ikke. Det vet vi. Vi trenger tid og penger. Og hva når man ikke har penger til å ta seg tid? «Ingen ting her» handler om det. Med tekster om å skrive og ikke skrive. Om å ligge våken på nettene og ville noe annet, om familielivet og morsrollen og hvorvidt det er mulig å være noe mer enn seg selv. Forfatteren deler hverdagsøyeblikk; minner, frokoster med barna, tanker om film, musikk og tekst. I små øyeblikk får vi innblikk i et helt liv, fortalt i en presis prosa som gjør godt å lese.«Det er kanskje det som er livet. Denne usynlige tråden som binder meg til det jeg skriver. Og jeg som har tenkt at overfor eksistensen er ordene utilstrekkelige.»

Ikke se på nyhetene en stund. Ikke bekymre deg så mye. Prøve å slappe av.Dette er noen av forslagene helten, småbarnsmoren og miljøangsteren i Marte Qvenilds boksingel Håper det går bra får av legen sin. Det blir bedre, i betydningen lettere og mindre belastende på kroppen, om hun kobler ut, er tanken til det helsekyndige personell.Moren kjenner på den stille desperasjonen som ligger bakt inn i formidlingen av verdens usikre framtid til neste generasjon. Hun tar en tur i skogen med ungen. Det er ikke bare enkelt. Hvordan skal hun gripe denne langsomt plutselige nye utviklingen an? Forandre på alt? Eller slappe litt mer av?

Hva gjorde David Bowie (1947-2016) til det kulturelle ikonet han er i dag? Denne boksingelen består av et utdrag på ni korte essays fra boka On Bowie (2014, utvidet utgave 2016) av den engelske filosofen og professoren Simon Critchley (f. 1960). Critchley skriver med stor kunnskap og personlig begeistring, slik at tekstene oppleves som både en hyllest til Bowie og en samling skarpe meditasjoner. Essensielle sider ved Bowie som artist, tekstforfatter og låtskriver belyses - samt Bowies død. Hva gjorde det med oss, og hvordan forholder vi oss til musikken og tekstene hans nå? Hvert essay tar omtrent like lang tid å lese som å høre en Bowie-sang eller to, men sitter i likhet med gode sanger igjen mye lenger.