Bøker i En klassiker fra Gyldendal-serien

Åsta Holth er kanskje mest kjent for sine romaner fra Finnskogene. I trilogien Kornet og freden (1955), Steinen blømer (1963) og Kapellet (1967) følger hun de finske innvandrerne som kom til området gjennom to århundrer. Det er et på alle måter storslått historisk romanverk Holth har skrevet. Med stor innlevelse og fortellerteft skildrer hun finnenes vanskelige liv som nybyggere. Handlingen tar til mot slutten av 1600-tallet, og den første boken følger den flotte, men svake Pål Tyyskiäinen og hans vakre, viljesterke kone Kerttu. Deres etterkommere får oppleve harde kår på 1700-tallet, da bøndene i norskbygden får øynene opp for verdiene i skogen og finnene synker ned i husmannskår. Men finnene bevarer sine skikker og sitt finske språk, også utover på 1800-tallet. Dette er starten på en ny tid, og finnene drømmer om å få bygd sin egen kirke, slik at de endelig kan føle seg som likeverdige. Med etterord av Aud Korbøl.

I 1926 ble Norge skaket opp av mordet på to lensmenn. Forfatteren, som var journalist, fulgte saken på nært hold og gikk senere opp ruten de to morderne hadde fulgt. Boken skildrer flukten gjennom skog og ødemark, angsten, fortvilelsen og håpløsheten gjennom den yngste av mennene, men også den skiftende naturen rundt dem.

Johan Bojer er først og fremst kjent for sine folkelivsskildringer fra Trøndelag. I denne romanen utvides perspektivet når han følger en gruppe mennesker på reisen til et nytt liv i Amerika.Vår egen stamme er en bred skildring av et norsk utvandrersamfunns framvekst i USA. Johan Bojer følger en gruppe unge mennesker i 20-årsalderen over til den nye verden. De bryter opp fra et knugende husmanns liv i Trøndelag i 1870-årene, der det hersker store og klare standsforskjeller, og slår seg ned i Dakota, hvor de får en ny og spennende start i livet. I brede, klare bilder bretter Bojer om denne første generasjons utvandrere, om slitet ute på prærien, men også om den nye selvtilliten som vokser fram og likheten mellom folk, som utvandrerne opplever så sterkt.

Romanen gir en mangfoldig skildring av et kystmiljø, hvor folket er avhengig av lofotfisket for å livberge seg. Kristaver Myran er en av de sentrale skikkelsene. Han går til anskaffelse av båten Kobben, til tross for at fartøyet har kantret mange ganger. På båten mønstrer et fattig, men livfullt mannskap. Romanen beretter om mismot over dårlig fiske og fattigdom så vel som glede over storfangst og pustepauser i hverdagen. Romanen bygger på blant annet det historiske slaget i Trollfjorden i 1890 mellom dampbåteierne og robåtfiskerne.

Brannen, skriven rundt 1960 i skuggen av atomopprustinga, er ein av Tarjei Vesaas merkelegaste og mørkaste romaner. "Jon kom tumlande ut av huset. Det hadde ringt. Meir visste han ikkje. Han hadde òg lenge kjent at det ville ringe eingong. Likevel var det hardt og uventa." Slik lyder opningslinjene i Brannen, ein av Tarjei Vesaas merkelegaste og mørkaste romanar. Han skreiv den rundt 1960, i skuggen etter første verdskrigen, og med atomkappløpet som trugande horisont. Til forleggaren Harald Grieg forklarte han boka slik: "Brannen står for eit bilete av den moderne verden, riden av demonene, lidenskapen, nag, sadisme, aggresjonar - mange slags løynde og halvløynde eldar, så brannen lurer under overalt, og kan loge opp som brennende hestehovud i lause lufta. Den unge Jon blir vekt til medvet om alle disse ulykkene, så han må gå ut, og på augneblinken blir han oppsøkt og innblandet i alt det rådlause." Eit symboltungt varselrop til menneska som dessverre ikkje er mindre aktuelt 60 år seinare.

Romanene Gullsmeden, Presten og Johannes i ett bind. Åsta Holths monumentale trilogi om morsslekta og deres historiske reise fra Tyskland via Kristiania til Finnskogene. «Frå klokkargarden kunne ein sjå langt utover Grue og følgje Glåma breid og blank eit godt stykke gjennom dalen. Lendet på austsida var pannekakeflatt, Glåma hadde vaska over det i årtusner, stått som Nilen i Egypt over det mange vårar. Grøvi ut jord og sand ein stad, og lagt det frå seg att ein annan. Lenger aust tok lendet til å skråne oppover, vart skogvekst og steinet. Bergesida vart denne delen av bygda kalla. Her låg store gardar i rad og rekke. Gruset, Bårdrud, Tordrud, Mosegrein, Berger. Gardar som bar soga si i namnet. Ved Berger kom Finnvegen ned, frå skogen heilt ved svenskegrensa. Finnvegen vart den kalla frå den tid finnane kom til grenseskogane, men vegen var eldre enn som så, mange meiner heilt frå steinalderen.» Med denne innleiinga til romanen Johannes teiknar Åsta Holth landskapet og folket som ho reiste eit varig, historisk monument over i diktinga si. Mest kjend er ho for Finnskog-trilogien, men trilogien om morsslekta Plate som kom frå Tyskland på 1600-tallet, ruver og i forfattarskapen. I lange, historiske sveip følger vi skjebnane til gullsmedsveinen Berent Platt i Kristiania (Gullsmeden, 1958), sonen Johannes Plate som blir kapellan og sokneprest i Enebakk (Presten, 1971) og til slutt Johannes, som opplever ei omvendt klassereise og ender som husmann på Finnskogen (Johannes, 1975). Boka har etterord av Terje Tønnessen.

Jakob Sande (1906-67) er ein folkekjær lyrikar, og dikta og visene hans har ein usliteleg appell. Men Sande skreiv òg forteljingar, og denne boka samlar dei tre novellesamlingane han gav ut: Straumar i djupet (1935), Eit Herrens vér (1943) og Skarlagensnora (1946).I novellene møter vi Sande som ein sansevar skildrar av vestlandsnaturen og ein medfølande observatør av småkårsfolk. Her er skildringar av strenge livskår, av menneske i kamp mot naturkrefter, styresmakter og armod, og her er humoristiske, ofte bitande ironiske utleveringar av menneskeleg dårskap. Det sterke sosiale engasjementet som preger Sandes noveller kjem først og fremst til syne gjennom det varme og forståande blikket han har for kvardagsslitarane, sjølv om veikskapane deira òg kan vere mange, og ikkje vert lagt skjul på.Professor Atle Kittang har skrive etterord.

Solveig Christovs prisvinnende roman fra 1976, om en kirurg som sliter med psykiske problemer. Knivsliperens dagbok handler om den 54 år gamle Oslo-kirurgen Didrik Nord, som sliter med psykiske problemer. For å bli frisk, fører han blant annet dagbok. Men mer avgjørende blir et sommersamvær med en tidligere pasient, Lydia Rost og hennes voksne datter Aline. Gjennom deres menneskelige fellesskap får han livslysten tilbake, og boken blir en erkjennelsesreise fra fortvilelse til livsglede. Romanen fikk tredjeprisen i Aschehougs romankonkurranse i 1976.

Gunnar Larsens siste roman, utgitt i 1948, er et intenst trekantdrama fra krigens dager."Jeg har ventet lenge nå, gått opp og ned og satt meg igjen. Jeg måtte bare vente, sa hun, uansett hvor lenge det ble, ikke sende bud, ikke ringe, ikke komme opp.Mannen hennes, Thomas, er kommet hjem i dag, to og en halv måned etter frigjøringen, etter nesten fire år. Han bor her på hotellet, og hun er oppe hos ham.Jeg kan se ham for meg, sjøhelten, der han plutselig sto ved portierdisken i formiddag og beordret værelse. Bredbeint, med barske gullstriper, barket av vær og whisky.Hadde meget å ordne, hadde han sagt i telefonen, og ville ikke hjem til henne og ungene før han hadde snakket med henne."Slik settes scenen i Gunnar Larsens siste roman Sneen som falt i fjor fra 1948. Larsen (1900-1958) omtales som en av Norges mest kresent artistiske skribenter i 1930-årene. Han var journalist og sjefredaktør i Dagbladet, skrev dikt og litteraturkritikk og i alt fem romaner.

Romanen er kjærlighetshistorien om to mennesker som synes skapt til å leve sammen, men som aldri møtes. Forretningsmannen Jørgen Bull, ansatt i et firma i Syria, kommer hjem etter flere år, og nå er tiden inne for å finne den store kjærligheten.

Beretningen åpner med at hovepersonen hentes fra sitt kontor for å reise bort fra byen for helgen. Han har med seg en mystisk følgesvenn fra den bygda de skal til. Reisen foregår i et diffust landskap, på grensen mellom drøm og virkelighet, virker det som. Hovedpersonen får tid til å dvele ved fortiden, og ikke minst ved en kvinne som åpenbart betydde mye for ham.

En intens kjærlighetsroman fra Arthur Omre, en av de store fortellerne i norsk litteratur. Romanen Hun, den første (1955) - en omarbeidet versjon av Intermesso (1939) - er en intim skildring av ungdom i en liten kystby. Hovedpersonen, Barder Strand, møter en dag en ung pike som tar hele hans sinn, og som blir den første store opplevelsen i hans unge liv. For henne derimot er møtet med ham bare en episode, noe forbigående. Med besettende innlevelse, og med dyp og varm forståelse for ungdomssinnet, har Omre skildret dette første kjærlighetsmøtet, med dets lengsel og lidelse, dets fryd og smerte, men hvor den unge mannen tross alt vokser og modnes gjennom sine bitre opplevelser.

Boka handler om en mann som er ettersøkt av politiet, og som derfor er på rømmen. Han ønsker å bryte opp fra livet utenfor loven, og etablerer seg med en ny identitet. Flukten pågår både på det indre og ytre plan, for mannen har mye uoppgjort i seg som skaper angst og uro i ham. Han lengter mot en indre fred og den forsøker han å finne som en gjennomsnittlig og lovlydig småborger.

Sukkenes bro er en roman om fengsel og fangepsykologi, om en ung manns vei fra uskyldig barndom til et liv på skråplanet. "Becker stod og tellet til hundre inne i seg selv. Faren kvistet rolig av hasselkjeppen med en pen kniv med perlemor på sidene. Becker tellet sakte til hundre. Faren hadde hvite fingrer og hvite løsmansjetter som gled ned mens han spikket. Det raslet i mansjettene. Becker så ikke noe av det der direkte. Alle ting forsvant. Han bare tellet. Allikevel preget alt sammen seg inn. Perlemorskniven, hasselkjeppen, de hvite fingrene, mansjettene, solen som sivet mellom det tette løvverket, den stenete stien, seilduksskoene hans og farens stive, hvite ansikt. Denne scenen på stien kunde dukke opp når som helst, selv seksogtyve år efter. Det var ikke egentlig selve smerten han fryktet så meget, men en redsel for mannen, for det rasende mennesket som stod der ferdig til å banke ham."

Romanen skildrer spritsmuglere i kamp med politi, tollere og konkurrenter i Oslofjorden under forbudstiden.

Boka inneholder tjuefem noveller, fem av dem er ikke tidligere publisert i bokform.

Torso er en visjonær allegori der leseren ledes inn i en symbolsk verden hvor ragnarokk er nær.

Et trekantdrama der en ung kvinne forlater mann og barn for å oppleve noen lykkelige,hektiske døgn med sin elsker.

Sydgående hurtigrute får maskinskade,og fire av passasjerene går ombord i en jekt som frakter klippfisk. For å underholde hverandre, forteller de fire en historie hver.

Dette er en selvbiografisk skildring av et norsk bygdemiljø i 1929. Disponent Gulliksen hersker over bygda med jernhånd.

Miljøskildring fra Nordland, der forfatteren gjennomlyser et øysamfunn slik at leseren synes å kjenne alle dets hemmeligheter: livsbegjær, lengsler og drømmer.

Johan Borgens radiokåserier fra barndom og oppvekst i hovedstaden, fra tiden da byen fortsatt het Kristiania.Johan Borgen (1902-1979) var en av 1950- og 60-tallets mest sentrale norske forfattere, med Lillelord-trilogien om Wilfred Sagen som sitt mest kjente verk.I tillegg til sitt virke som avis-journalist og forfatter gjorde Johan Borgen også radioen til sitt medium på 1950-tallet. Han ble mye brukt som kåsør, og han var fast gjest i Søndagsposten. Den største radiosuksessen var imidlertid kåseriene om Barndommens rike, som gikk våren 1965 og ble utgitt i bokform på høsten.Bakgrunnen for gutten Johan Borgen forteller om, hans opplevelser og iakttagelser, er et velstående og kultivert miljø i Kristiania fra tiden før og omkring første verdenskrig, men refleksjoner og tankesprang fører både fremover og bakover i tiden.

129 av Johan Borgens Dagbladet-petiter fra 1930-årene, skarpe og velformulerte meningsytringer om det meste som foregikk i tiden. Johan Borgens Dagbladet-petiter fra 1930-årene under merket Mumle Gåsegg ble et begrep for avisens lesere. Nesten daglig kunne man finne morsomme, triste, følsomme betraktninger, eller skarpe og arge meningsytringer om det meste av det som foregikk, små artikler som Borgen vel å merke skrev ved siden av alt det andre vanlige avisstoffet han laget. Skarpere og mer markert, og med hensikt tydeligere, ble petitene utover i 1930-årene, inntil de kulminerte med hans praktfulle epistler under krigen. Det er fra hele dette tidsrommet, 1930 til 1941, at universitetslektor Erling Nielsen har foretatt utvalget av de 129 Mumle Gåseggene som presenteres i denne boken. De forteller om et temperament, et sinn, en artist, og først og sist om en personlighet som alltid hadde en mening med det hele.

Svenn (utgitt første gang 1946) er andre del av Johan Bojers erindringer, som han påbegynte med Læregutt i 1942. I 1872 fødte en 17-års hushjelp i Trondheim et guttebarn og satte ham bort. Småen gikk på omgang hos flere familier før han i toårsalderen havnet hos en husmannsfamilie på Fætten i Rissa. Johan Bojers livsreise derfra til å bli en av Norges mest leste, bereiste og berømte forfattere, er et eventyr i seg selv, som han beskriver med humor og varme i de to bøkene.