Bøker i En klassiker fra Gyldendal-serien

Boken skildrer kvinners liv og ufrie stilling i hjem og samfunn i embedsmanns- og borgerskapsmiljøene i 1830-40-årenes Norge. Den beskriver såvel menn som kvinner i kampen mellom enkeltmennesket og samfunnet. Noen går til grunne, mens andre seirer og bevarer sitt menneskeverd i møtet med samfunnskreftene.

Romanene Gullsmeden, Presten og Johannes i ett bind. Åsta Holths monumentale trilogi om morsslekta og deres historiske reise fra Tyskland via Kristiania til Finnskogene. «Frå klokkargarden kunne ein sjå langt utover Grue og følgje Glåma breid og blank eit godt stykke gjennom dalen. Lendet på austsida var pannekakeflatt, Glåma hadde vaska over det i årtusner, stått som Nilen i Egypt over det mange vårar. Grøvi ut jord og sand ein stad, og lagt det frå seg att ein annan. Lenger aust tok lendet til å skråne oppover, vart skogvekst og steinet. Bergesida vart denne delen av bygda kalla. Her låg store gardar i rad og rekke. Gruset, Bårdrud, Tordrud, Mosegrein, Berger. Gardar som bar soga si i namnet. Ved Berger kom Finnvegen ned, frå skogen heilt ved svenskegrensa. Finnvegen vart den kalla frå den tid finnane kom til grenseskogane, men vegen var eldre enn som så, mange meiner heilt frå steinalderen.» Med denne innleiinga til romanen Johannes teiknar Åsta Holth landskapet og folket som ho reiste eit varig, historisk monument over i diktinga si. Mest kjend er ho for Finnskog-trilogien, men trilogien om morsslekta Plate som kom frå Tyskland på 1600-tallet, ruver og i forfattarskapen. I lange, historiske sveip følger vi skjebnane til gullsmedsveinen Berent Platt i Kristiania (Gullsmeden, 1958), sonen Johannes Plate som blir kapellan og sokneprest i Enebakk (Presten, 1971) og til slutt Johannes, som opplever ei omvendt klassereise og ender som husmann på Finnskogen (Johannes, 1975). Boka har etterord av Terje Tønnessen.

Bruene fra 1966, er Tarjei Vesaas' siste roman. Ei historie om bruene mellom menneske, om tre ungdomar som vert knytt samen etter ei grufull hending. "Den silande vinden frå det fjerne, og den store gamle steinbrua over straumen. Der landevegen går. Brua mørk i muren, steinane bitne av tiders nedbør, sol og vind, høg og herskande i landskapet. Fjellsida på den eine kanten hindrar ikkje brua frå å synast og gjera seg gjeldande - modig bygd, i lange spenn. Ein straum som ser ut som stillvatn. Ei elv som er for djup og mektig til at rørslene viser seg - på denne flate dalbotnen. Ingen krusning av straum mot steinar. Svære vass-masser sig av stad her dag og natt, og ingen kjem det i hug dersom han ikkje blir mint om det. Det er eit glidande djup som dreg forbi utan kvile." Tarjei Vesaas' siste roman er ei historie om bruene mellom menneske, om tre ungdomar som vert knytt samen etter ei grufull hending.

Brannen, skriven rundt 1960 i skuggen av atomopprustinga, er ein av Tarjei Vesaas merkelegaste og mørkaste romaner. "Jon kom tumlande ut av huset. Det hadde ringt. Meir visste han ikkje. Han hadde òg lenge kjent at det ville ringe eingong. Likevel var det hardt og uventa." Slik lyder opningslinjene i Brannen, ein av Tarjei Vesaas merkelegaste og mørkaste romanar. Han skreiv den rundt 1960, i skuggen etter første verdskrigen, og med atomkappløpet som trugande horisont. Til forleggaren Harald Grieg forklarte han boka slik: "Brannen står for eit bilete av den moderne verden, riden av demonene, lidenskapen, nag, sadisme, aggresjonar - mange slags løynde og halvløynde eldar, så brannen lurer under overalt, og kan loge opp som brennende hestehovud i lause lufta. Den unge Jon blir vekt til medvet om alle disse ulykkene, så han må gå ut, og på augneblinken blir han oppsøkt og innblandet i alt det rådlause." Eit symboltungt varselrop til menneska som dessverre ikkje er mindre aktuelt 60 år seinare.

Romanen om den norske studenten Valemon Gristvågs første reise ute i verden. Han har kjøpt seg en brukt motorsykkel, forteller seg selv at han nå bryter tvert over med alt i sitt unge liv, og drar til Paris. Så er den i gang, beretningen om hans reise gjennom Tyskland i tiden umiddelbart før storkrigen kommer - om ferden gjennom Frankrike og om hans selsomme første dag i Paris.

I denne romanen om okkupasjonstiden i Norge, spør forfatteren hvorfor noen nordmenn ble landssvikere under siste verdenskrig. Etterhvert kommer både svikerne, domsmenn og dommere på anklagebenken. Vi får høre om folk som er blitt forrædere på grunn av ham, fortelleren. Så treffer han kvinnen han elsket og sviktet i sin ungdom, og hans opplevelse av deres kjærlighetshistorie bringer romanens hovedproblem tett innpå ham, og viser hvor vanskelig skyldspørsmålet er.

Utvalget i denne boken er fra Hoels artikler og taler som han samlet i fire bind "Tanker".

Handlingen i boka foregår i løpet av en dag, i en leiegård i Oslo. I gården bor blant andre en fraskilt frue, og da hun en dag får et hysterisk anfall, skakes beboerne opp. Med ett viser det tilsynelatende harmoniske samliv innen de forskjellige familiene seg å være noe helt annet.

Romanen er først og fremst en barndomsskildring, bygd på forfatterens egne inntrykk og opplevelser fra barneårene. Men ved siden av disse erindringer fra guttens tredje til hans femtende år inneholder den skildringer av bygda og bygdefolket.

En beretning der kjærlighet og hat og sterke lidenskaper rulles opp gjennom en spennende rettssak.

Matias Roos bryter opp fra huset i skogen, dreper kanskje et barn, men blir frikjent og flykter videre. Ved grensen stopper han og tar inn på et merkelig vertshus hvor alt virker gjenkjennelig og ingenting forandrer seg. Fortrengte episoder trenger seg på og gjør spørsmålet om skyld uunngåelig.

Om mannen som ikke ville være sin brors vokter,men likevel lever i kamp med sin ansvars-og skyldfølelse.

Åsta Holth er kanskje mest kjent for sine romaner fra Finnskogene. I trilogien Kornet og freden (1955), Steinen blømer (1963) og Kapellet (1967) følger hun de finske innvandrerne som kom til området gjennom to århundrer. Det er et på alle måter storslått historisk romanverk Holth har skrevet. Med stor innlevelse og fortellerteft skildrer hun finnenes vanskelige liv som nybyggere. Handlingen tar til mot slutten av 1600-tallet, og den første boken følger den flotte, men svake Pål Tyyskiäinen og hans vakre, viljesterke kone Kerttu. Deres etterkommere får oppleve harde kår på 1700-tallet, da bøndene i norskbygden får øynene opp for verdiene i skogen og finnene synker ned i husmannskår. Men finnene bevarer sine skikker og sitt finske språk, også utover på 1800-tallet. Dette er starten på en ny tid, og finnene drømmer om å få bygd sin egen kirke, slik at de endelig kan føle seg som likeverdige. Med etterord av Aud Korbøl.

Boken inneholder et utvalg av Johan Borgens noveller. Her fins et rikt spenn av noveller fra alle periodene i hans forfatterskap. Klassikere som Kaprifolium, Stjernen og Kråkene er representert, foruten en rekke andre korthistorier. Det er også tatt med enkelte eksempler på Borgens epistler og avisstubber.

129 av Johan Borgens Dagbladet-petiter fra 1930-årene, skarpe og velformulerte meningsytringer om det meste som foregikk i tiden. Johan Borgens Dagbladet-petiter fra 1930-årene under merket Mumle Gåsegg ble et begrep for avisens lesere. Nesten daglig kunne man finne morsomme, triste, følsomme betraktninger, eller skarpe og arge meningsytringer om det meste av det som foregikk, små artikler som Borgen vel å merke skrev ved siden av alt det andre vanlige avisstoffet han laget. Skarpere og mer markert, og med hensikt tydeligere, ble petitene utover i 1930-årene, inntil de kulminerte med hans praktfulle epistler under krigen. Det er fra hele dette tidsrommet, 1930 til 1941, at universitetslektor Erling Nielsen har foretatt utvalget av de 129 Mumle Gåseggene som presenteres i denne boken. De forteller om et temperament, et sinn, en artist, og først og sist om en personlighet som alltid hadde en mening med det hele.

Johan Bojers skjønnlitterære portrett av hjembygda Rissa, tegnet med hans skarpe blikk for folkeliv, landskap og natur. "Nede på sletta kunne de endelig se Dyrendal. Den lå høgt på en bakke inne mellom bjørkeåsene i øst, og den lå der og rådde både over land og sjø. Hovedbygningen var gulmalt og bredde ut ei lang rad av kvitarmete vinduer mot vest. Takraftene hang langt utover, det var en storkarsbygning. Framfor den kom en hage med breie trekroner, og bak løfta de svære, rødmalte uthusa seg på høg, kvitkalka mur. «Jaså, skal du bli husmor der etter gamle oberstinna!» tenkte Martha, men måtte ryste på hodet. Hun drømte. Mye av galskap hadde Hans funnet på, men dette her var nok det verste." Dyrendal er et portrett av det umake paret Martha og Hans, modellert etter virkelige personer fra Bojers oppvekst. Men det er også et portrett av hans egen hjembygd Rissa, av landskapet, naturen og folket, tegnet med Bojers helt spesielle talent for denne type skildringer.

Vår egen stamme er en bred skildring av et norsk utvandrersamfunns framvekst i USA. Johan Bojer følger en gruppe unge mennesker i 20-årsalderen over til den nye verden. De bryter opp fra et knugende husmanns liv i Trøndelag i 1870-årene, der det hersker store og klare standsforskjeller, og slår seg ned i Dakota, hvor de får en ny og spennende start i livet. I brede, klare bilder bretter Bojer om denne første generasjons utvandrere, om slitet ute på prærien, men også om den nye selvtilliten som vokser fram og likheten mellom folk, som utvandrerne opplever så sterkt.]]>

Johan Borgens radiokåserier fra barndom og oppvekst i hovedstaden, fra tiden da byen fortsatt het Kristiania.Johan Borgen (1902-1979) var en av 1950- og 60-tallets mest sentrale norske forfattere, med Lillelord-trilogien om Wilfred Sagen som sitt mest kjente verk.I tillegg til sitt virke som avis-journalist og forfatter gjorde Johan Borgen også radioen til sitt medium på 1950-tallet. Han ble mye brukt som kåsør, og han var fast gjest i Søndagsposten. Den største radiosuksessen var imidlertid kåseriene om Barndommens rike, som gikk våren 1965 og ble utgitt i bokform på høsten.Bakgrunnen for gutten Johan Borgen forteller om, hans opplevelser og iakttagelser, er et velstående og kultivert miljø i Kristiania fra tiden før og omkring første verdenskrig, men refleksjoner og tankesprang fører både fremover og bakover i tiden.

Miljøskildring fra Nordland, der forfatteren gjennomlyser et øysamfunn slik at leseren synes å kjenne alle dets hemmeligheter: livsbegjær, lengsler og drømmer.

Men de tre sønnene, og de liv de har levet – enten det er som yrkessoldat, lege eller kunstner – veves ubønnhørlig sammen. Ikke bare slik at deres veier krysses, også slik at de erfaringer de høster, fyller hverandre ut. Hans eksellense hadde tre sønner blir en beretning om kjærlighetens kår blant mennesker, om ham som stjeler og kjøper kjærlighet der han kan få den, om ham som må elske og elskes for å kunne skape, og om ham som møter kjærligheten som et lynnedslag.]]>

Sitatet stammer fra Øystein Rottems omtale av forfatteren i Norges litteraturhistorie. Bjørnseth ble høyt verdsatt både som lyriker og romanforfatter, men mange mener han var aller best som novellist. Papirene fra "Europa" og andre noveller (1964) var hans fjerde og siste novellesamling.]]>