Bøker i F°-serien

Britt er sint. Hun er sint fordi hun ikke lever et annet liv. Og hun er sint fordi hun ikke vil leve et annet liv. Hun har nettopp skjelt ut datteren, ektemannen og alle vennene deres. Som egentlig er hans. Og det føltes godt.Nico er tilsynelatende Britts motpart. Ikke sint. Ikke tynget ned av forpliktelser. Ikke etablert. Ingen familie. Likevel digger hun Britts raseri.Faen, faen, faen handler om de forventninger en kvinne kan tillate seg å ha til livet, og de begrensninger til det samme som ennå ligger nedsunket i kulturen vår. Det er på høy tid å rase. Og rive ned. Og bygge nytt.

Jeg slenger meg på senga. Det er godt jeg ikke har en gønner. Kanskje det er det jeg skulle sagt? Girls don't masturbate. At all. Because we have more important things to do. Like working out. And baking cakes. Jeg går inn på internett, googler ostekake. Den var fin, sier jeg til meg selv. Zoomer inn på bildet av en ostekake med gult gelélokk og bær på toppen. Blåbær, bringebær. Åh, jeg får vann i munn. Skrur av telefonen.Dum naken er en roman om forholdet man har til seg selv og andre, om å være ensom, men å skaffe seg sin egen autonomi, om Porsgrunn, Oslo, London og herpes.

Hvem har kunsten betydning for, og hvorfor? Kunst er et unikt redskap for å bearbeide spørsmålet om hvem vi er og dermed også hva et godt liv kan være. I denne boka gransker Kjetil Røed elleve ulike dyder - oppmerksomhet, dømmekraft, tilbaketrekning, nysgjerrighet, erkjennelse, håp, samarbeid, tvisyn, håndverk, kjærlighet og solidaritet - gjennom kunstverk, med ambisjonen om å øve på verdier, med kunsten som plattform. Resultatet er utkast til «dydsarbeid», altså forsøk på å vise hvordan det å jobbe med verdier og spørsmålet om hvordan vi skal leve i tenkning rundt kunst også kan være et arbeid med å forstå oss selv - og inngå i ønsket om å finne en klarere sammenheng, retning og helhet - et mål - i vårt eget liv.

I Det fraværende møter leseren mennesker som møter mennesker, som regel på litt uvant vis. Mennesker med uklare ønsker. Mennesker som forsvinner. Mennesker som forsvinner etter. Det hviler liksom en forbannelse over oss når vi leser. Ofte bretter forfatteren livet til karakterene sine sammen, som et nyvasket plagg, og opplevelse av tid forandrer seg, og sannhet, og mening, og alt det der. De forstås foldet, heller enn kronologisk. Historiene i Det fraværende bekrefter at vi lever tragiske liv, som vi ikke egentlig har kontroll over - men uten at det gjør oss til fortapte skapninger.

At livet begynner før den levende, er en like enkel som overraskende sannhet. Eller om du vil: at livet begynner uten noen form for hukommelse. Som vil si at enhver fortelling begynner før det er noe å fortelle. Fortellingen om et liv, fortellingen om flere liv, fortellingen om alle.Fredrik Hagen fortsetter i LA DET BLI / EN ENSOM TID sin overskridende kartlegging av det største og det minste i mennesket: Vår individuelle forlatthet og vår kollektive forbindelse til, og samvirke med, alt og alle. Det er vakkert. Og uvant. Og vanskelig.

Tre venner møtes i San Francisco for å dra på roadtrip opp vestkysten. De har ikke sett hverandre siden før pandemien, og skal endelig ta igjen det tapte. Men ingenting er som før, og lite går som planlagt.Turen blir en reise bakover i tid - til årene de tilbrakte ved skolen til den karismatiske yogalæreren Jasper. Jo flere mil som tilbakelegges, desto mer spriker minnene om hva som egentlig skjedde. Mye er usagt, og enda mer vil frem.Hva skjer når de faste strukturene går i oppløsning?

Sommeren 2000 blir Johan Berg ansatt som førstekonsulent i Forsvarsdepartementet. Som fersk byråkrat mottar han et brev fra en tidligere utenlandsstasjonert norsk soldat. Svaret burde være proforma for en saksbehandler i den norske stat. Likevel er det noe ved henvendelsen som lodder dypt i den uerfarne byråkraten. Han formulerer et kortfattet og i overkant imøtekommende svar, som leder til et møte mellom den forhenværende utenlandssoldaten og det norske embetsverket. Møtet skal bli avgjørende i Johan Bergs videre liv, både profesjonelt og privat.Underspill er en eksistensiell roman som skildrer hvordan det kan oppleves å jobbe innenfor et større system, der enkelte spørsmål verken skal stilles eller besvares.

Diktsamlinga Liv, eg har drukke leitar i ord og verseliner, minne og bilete etter ein lyrisk kjærleik. Kva andar enno i dikt skrivne for over eit hundreår sidan? Kvar må ein gå for å høyre den daude syngje?Falle inn i orda dinesom utfor ein skrent,som eit tre i stormendreg med seg grunnenog alle røtene,sperrar vegen,opnar landskapetfor ny skog,for neste vår.

Herr Knapp hadde nettopp innsett at fasttelefonen hans var død. Han hadde ikke engang vært til stede da det skjedde. Det var et talende eksempel. Når hadde han egentlig vært til stede? Hadde ikke det meste gått ham hus forbi, som det heter? En epoke i livet var uansett over. Han følte seg deprimert og betydningsfull.Herr Knapp har blitt en gammel mann. Mange foretrekker formuleringen rukket å bli når de snakker om høy alder: Herr Knapp har rukket å bli en gammel mann. Men å bli gammel var aldri noe Herr Knapp hastet etter. Tvert imot. Hvem haster etter sånt? Han er fortsatt ikke ferdig med barndommen. Eller ungdommen. Eller familien. Eller medmennesker. Eller kjærligheten. Å, forelskelsens øyeblikk! I Paris, sommeren 1959, da han gikk på museer og gallerier, eller bare gatelangs, med sin framtidige kone, og de leste franske dikt, særlig Verlaine, «hvordan var det diktet igjen, om regnet som regner i Paris og hjertet?» Hvorfor husker han ikke det? Det regner jo ennå.

Romanen skildrer et framtidssamfunn i Moskva i 2027. En eneveldig hersker sitter ved makten, og Russland har bygd en mur mot Europa. Både ytre og indre fiender bekjempes av sikkerhetstjenesten, de såkalte opritsjnikene. Romanen følger opritsjniken Komjaga gjennom et døgn i statens tjeneste, et døgn som inkluderer henrettelser, ildspåsettelser, voldtekter, spåkonebesøk og gullfiskrus.

her er arret, her er såret, her er skattemelding og CVher er såre punkt, her er hard hud,her er kviser, cystar og hemoroidarher blir blodet reinsa og her sprekk stemmaher er eit skilt over døra, her er andre kroppar velkomne inn her er kjønnshårets løkkeskrifther kjem driten uther er sjansen til å bli rusmisbrukar og statsminister her kan eg bygge menneske og her kan eg miste deiher er det eg sel: kroppen i sitt endelege og sinnet: uendeleguniverset som renn gjennom megog eg som renn gjennom universet Kva gjer ein når alle alarmar går? Og programvarer er utdatert? Og verktøy ikkje lenger er verktøy? I møtet med den største krisa og den lengste natta for menneskja, kva er det manualen for heile eksistensen seier? Han seier at alt er uerstatteleg og ingenting kan fiksast. Dette er det fantastiske og fryktelege med livet som vi kjenner det. Det er unikt, du er unik, og det er fortapt, du er fortapt. Slik rammar Kjersti Wøien Håland inn vår tid og bevissthet i denne diktsamlinga. Og det er innafor dette tilsynelatande håpløyse rammeverket at ho finn medkjensle, sjølvstende og overlevingsevne.

I 2003 var Geir Angell Øygarden levende skjold i Irak-krigen. Tretten år senere får han en henvendelse fra to tyske teaterregissører, som vil ha ham med i et eksperimentelt teaterstykke der han skal spille seg selv. Apestreker er en roman om teater, gjentagelse, kjedsomhet, krig og familieliv.

Du ventar på å bli henta. Eg veit ikkje av kva eller kven, men du gjer jo det. Frå mentale kjellarar eller bokstavelige loft. Eg ser deg heile tida, stå og vente. I byen eg bur i, byen som ventar. Du kan sjå det på kranene. Heile verda ventar, sjølv når den spring om kapp, sjølv når den spinnar om seg sjølv. Ventar på eit skifte, ein revolusjon, ein kollaps. Januar ventar på februar. Dagen blir henta av natta. Orda ventar på auger. Dikt ventar på å bli lest.

The invention of the ship was also the invention of the shipwreck er mottoet, skrevet av Paul Virilo, som Lukas C. Rotevatn har valgt til sin debutsamling. Som så klart er sant. Slik bruddet ble skapt i det samme en relasjon ble skapt. Og misforståelsen i det samme som forståelsen. Og så videre. Det betyr ikke at alle skip kommer til å forlise. Men noen. Eller alle relasjoner brytes. Men noen. Og hvordan tar man vare på forlis? Poesien er én måte. Og diktene til Rotevatn er slike ivaretagere. Like deterministiske som de er friviljestyrt. Skarpe, følsomme og utsatte dikt.

I 2017 går Joanna Rzadkowska de rundt åtte hundre kilometerne fra Saint-Jean-Pied-de-Port til Santiago de Compostela. Det er høst, og reisen går gjennom blåskimrende fjellkjeder, små landsbyer der spesialiteten er blekksprut, via storslåtte katedraler og små herberger med nonner som spiller gitar.Gjennom samtaler med sine medreisende nærmer hun seg spørsmålene: Hvem er den moderne pilegrimen? Hvorfor legge ut på en pilegrimsreise i vår tid? Underveis prøver hun å forsone seg med sine egne utilstrekkeligheter og med at alle liv innebærer tvil.Bøkene hun leser peiler tankene hennes inn på temaer knyttet til tro og metafysikk. Hun har gått samme pilegrimsreise før, ti år tidligere, og tror hun kjenner ruten. Det er likevel overraskelser i vente.

Hovedpersonen i Mellomrom har blitt med kjæresten til Canterbury i England - frityrfettets og den billige alkoholens hjemland. Der sitter han og trøsteskriver til sin bestevenn for å lufte all sin ømhet og frustrasjon i til dels overivrige tastetrykk om hverdagen i all sin storpolitiske og puslete prakt. Fra vinduet ser han verden gjennom det lille - fremmedes blikk, frekke snørrunger og trivelige selgere, svigerforeldre og bekjente - og prøver å stille en diagnose på samtidens merkelige blanding av selvforakt og hovmod.Mellomrom er en brevroman om en nordmann som ikke er nordmann lenger, om et hjemland som har blitt så ryddig at det vil hive seg selv i boden, og om det fremmedgjørende ved å holde på nasjonstankegangen i en global verden.

Et lite utaforbarn vokser opp i ei alenemødre-blokk, alkoholikerblokk, mobbeblokk, skitten-tinneblokk, voldsblokk midt i Romolslia i Trondheim. Hun er ikke gutt, hun er ikke jente. Hun er ikke svart, hun er ikke hvit. Hun slåss med mamma og pappa, hun slåss med bror. Og vokser opp på siden. 7078 Saupstad er Knudsens brutale diktdebut om liv og oppvekst i en forstad til Trondheim. Stålsett deg.

"dr ane var litt for gammel til å hete akkurat det og hadde røde briller og kalkunhals er du i jobb ja er du suicidal nei ok da tenker jeg du kan fylle ut dette og så ser vi på det etterpå og så ga hun meg skjemaet med verdiskalaen 1- 4 om sex og dop og liv og død og en svart penn som jeg brukte til å krysse av 2 og 3 på alle punktene og 4 på det om gråt for det er viktig å variere litt på svarene og så rettet hun prøven min og sa at hun syntes vi skulle møtes en gang annenhver uke og den fjerde gangen vi møttes kalte jeg henne drane som i sluk på engelsk og hun sa jeg allerede hadde opparbeidet meg de verktøyene jeg trengte gjennom femten år i systemet men at jeg brukte dem feil med vilje"

Hver eneste morgen har en innside og en utside. På innsiden kan for eksempel ville hester løpe over en åpen slette mens det i rommet man sitter ikke skjer særlig mer enn at støv sirkler rundt i morgenlyset. Det kan også være motsatt. Man kan våkne omgitt av ville hester mens støv sakte faller ned i en.Steinen er en historie om å svelge en stein. Om å sperres inne mot sin vilje. Og om å lete etter åpninger og sammenhenger.

Ifølge Store norske leksikon lar assimilering og assimilasjon seg vanligvis oppfatte som en minoritetspolitikk en stat eller regjering fører overfor en språklig eller kulturell minoritet eller innvandret gruppe for å gjøre den mest mulig lik majoritetsbefolkningen. En flyktning er ifølge FNs flyktningkonvensjon «enhver person som befinner seg utenfor det land han er borger av på grunn av velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en spesiell sosial gruppe».Bland disse litt tørre avsnittene sammen, og du får Vegard Sæterens skarpe og morsomme debutsamling Håndbok for flyktninger, hvor likhet og velbegrunnet frykt går hånd i hånd. Diktene bruker velkjente og hjertenære ting som folkeeventyr og drikkeviser for å vise hvilken rik og fortreffelig verden vi har laga oss, nord på kloden. Boka handler om kravet flyktninger i enhver forstand føler etter å gjøre seg veldig raskt lommekjent i en aldeles fremmed verden. Forstå normer, lover og regler, lære seg nasjonalsangene og leve ut eventyret. Og aldri glemme at du hadde så flaks som kom deg helt hit, til oss.

Thea Trøen Bjertnes' andre diktsamling, Stillas, handler om ensomhet, kjærlighet og feminisme i klimakrisens tid. Om å forsøksvis leve med en mann som langsomt forsvinner, og en klode som plutselig dør. Om hvilke av våre identiteter som skal være mest styrende. Og hva for et stillas vi reiser rundt oss selv. For å beskytte, bevare og fornye.

Linda Therese Utstøls diktsamling er et forsøk på å forstå et gammelt begreps posisjon i en stadig mer moderne verden. Hva er hengivenhet i vår tid? Vår tid som virker å være den rake motsetning til ydmykhet og føyelighet og tilknytning. En verden som troller, som deler og isolerer seg, som skubber til, som kaster ut. Hva gjør vel mennesket uten tanke på avkastning? Hva gjør det vel uten en tanke? Hva er den og de andre blitt for oss? Og hvordan skrive varmt og elskelig om dem? Om oss? Hvordan lete etter de lyse lommene?

Et liv består av en rekke uensartede deler: komiske møter, små og store traumer, gamle og nye myter og merkelige drømmer. Vi blir det vi opplever, men også det vi forestiller oss og husker. Og vi blir det vi overså eller glemte, det som skjulte seg bak en vegg, under et teppe eller blafret i sidesynet.Det jeg var vever noveller, kortprosastykker og lyriske snutter sammen med en rekke fotografier. Underveis blir et større mønster synlig for oss. Fortellinger åpner seg, tilsløres, trer frem igjen. Resultatet er et slags minnekart over et liv, over det som bør huskes og det som ofte forbigås.

Fire unge gutter, ABC og D, motsetter seg å leve som enkeltpersoner og søker i stedet en ny eksistensform: svermen. Ved hjelp av en streng æreskodeks basert på hjemmesnekrede algoritmer forsøker de å kvitte seg med individets åk og tidens krav til eksepsjonalitet. Da de finner en samling etterlatte designerklær som har tilhørt den ene guttens mor, vikler foreldregenerasjonens individdyrkelse seg inn i guttenes kollektive prosjekt.

Kuk og hjarta er ein roman om avkledd kjærleik, feminisme, kunst og håplaus romantikk. Me møter ei ung kvinne som impulsivt let seg rive med i altoppslukande relasjonar fulle av tvil, sakn og nyting. Den handlar ikkje om då ho møtte han, eller han andre, eller han tredje, ikkje eigentleg. Så kva er det då? Då ho møtte kuken? Då kuken møtte hjarta? Av og til er verda bitte lita, men likevel grenselaus, slik som denne boka.

Mellom likegyldighet og synd velter mannesvinene seg i Eirik S. Røkkums andre diktbok.Grisens år er et klimalangdikt satt til fremtiden, der kloden, en svinesti, putrer over av fordragelighet og nærmer seg kollaps.

Hva hvis du var Joe Brainard, på fest med Ron Padgett? Hva hvis du var David Foster Wallace og gikk tur med hundene en nydelig vintermorgen? Hva hvis du var Bodil Malmsten og bruker hele sommerdagen på å prøvesitte farfars nylagde møbler? Eller hva hvis du var et lite misbrukt barn i stedet? Langt borte fra det trygge og det gode. Hvordan skriver du om det? Hvis er en diktsamling som ingen andre.

Hva gjør man med selvmordet? Hvordan sette seg selv sammen etterpå? Finne en ny eller, hvis det går an, den samme plass i verden. Snakke med andre mennesker ikke som om ingenting har skjedd, men som om alt. Hvordan snakker man da? Hva tenker man om enkle ting som før bare var enkle. Hva tenker man om verden? Og seg selv?Tine-Jarmila Sirs nye samling Om er en forlengelse, om ikke fortsettelse, av Sirs knallsterke debutsamling Hvis, som kom i 2018.

Det fins ingen følelser uten hukommelse, skriver Fredrik Hagen i sin nye samling Omriss av åpne hender, en setning som setter som forutsetning for følelseslivet, både at vi har en kropp som er levedyktig, samt at denne kroppen har organer som kan registrere og på sitt vis katalogisere dette levedyktige, bedre kjent som livet. Som er både en veldig stor og en veldig liten inngang til det individuelle liv. En inngang som er en av de mest markante kjennetegnene i Fredrik Hagens poesi. En stadig fremmedgjøring av de mest basale, mest tett på tingene. Huden, hånden, håret, hjertet. Det er i disse Fredrik Hagen leter etter øyevitner, når han vil fortelle om hvordan det er å være menneske, i selskap med andre mennesker. Og om hvordan det er å forsøke å holde noe fast på seg selv og de man er glad i, i en tid som alltid går og et språk som alltid er i endring.

Blodet i hodet er tankene våre, i menneskelig forstand. Det er en del av vår gebrekkelige fysiske organisme, men også en forutsetning for vår rasjonalitet, det som skiller oss fra det mekaniske og det animalske. I likhet med menneskene som omgir oss er tankene vår frelse og vår forbannelse. Sindre Andersens (f. 1982) dikt er fulle av humor og nervøsitet, betraktninger om mennesket som tenkende og sosialt vesen, og om språket som begrensning og trøst.