Bøker i F°-serien

I Manaraga befinner vi oss i en tid etter «Den nye middelalderen» og «Den andre islamske revolusjon og de påfølgende kriger». Fortiden er nærværende gjennom litteraturen. Sorokin skildrer et samfunn der bøker i stor grad er blitt tilintetgjort. Særlig sjeldne eksemplarer og førsteutgaver finnes imidlertid fortsatt i museer og biblioteker. Denne situasjonen har ført til big business: undergrunnvirksomheten book’n’grill. Lesningen, som grillingen kalles, er en performance utført med høy kunstferdighet og lidenskap – og kun av kokker som er medlem av Kjøkkenet.Hovedpersonen Geza er en slik kokk. Velhavende kunder sender ham verden rundt for å utøve sin eksklusive book’n’grill-virksomhet, der han leser på russiske klassikere. Hele denne virksomheten trues i sine grunnvoller da det viser seg at noen har utviklet en molekylærmaskin som masseproduserer identiske førsteutgaver av kjente klassikere. Dette vil gjøre book’n’grill tilgjengelig for alle, og må følgelig forhindres.]]>

Telluria har Vladimir Sorokin mobilisert sine litterære superkrefter til samlet innsats over 340 sider. Romanen er på mange vis en oppsummering av forfatterskapet til nå: Her får han demonstrert hele sitt stilregister - de 50 kapitlene er skrevet i hver sin litterære undersjanger, fra teaterstykke til folkeeventyr - og samtidig forent sine viktigste motiver og temaer mellom to permer: rus, drøm og fantasi; politisk vold; de usivilisatoriske og antidemokratiske impulser som vi liker å tro at tilhører fortiden, men som når som helst kan springe til overflaten igjen, også i Vesten. Handlingen i Telluria er lagt til midten av det 21. århundret. Etter en lang og blodig krig mot salafistene er både Europa og Russland splittet opp i et utall republikker, fyrstedømmer og monarkier, hvorav noen (bl.a. Skandinavia) styres av islamister, andre av «tempelriddere». Atter andre er nærmest for temaparker å regne: SSSR, Den stalinistiske sosialistiske sovjetrepublikken, er eid av tre russiske oligarker og brukes som ferieparadis av Stalin-nostalgikere. Verden er igjen blitt «human i størrelse»; man har tatt steget inn i en «velsignet opplyst middelalder». Et felles referanse for befolkningen i alle disse småstatene er grunnstoffet tellurium, som ble oppdaget i Transilvania på 1700-tallet. Av tellurium framstiller man en spiker som regelrett blir hamret inn i folks hjerne, med narkotisk effekt. Rusen gir overnaturlige krefter; den gir økt potens, nærmest som Viagra; den forrykker tidsopplevelsen; den kan sette brukeren i kontakt med de døde. Kanskje kan den også forstås som en stabiliserende faktor i en forrykt verden. ]]>

Et bilde er verdt tusen ord, heter det. Så kan man jo bare forestille seg hvor mye tusen ord er verdt. I Rune Hjemås' Et lite steg for mennesket, Fotografier (1985-2018) ser vi verden gjennom en litterær kameralinse som beveger seg fra Beograd til Pyongyang, fra Oslo til Trondheim, fra hit til dit. Det er stort sett hvemsomhelster som fotograferes i ord, enten i sentrum av sine egne livsviktige eksistenser, eller i utkanten av noe større, mer livstruende. Det er en tilsynelatende atomisert samling korttekster som allikevel og etter hvert skaper en helhetlig vev av inntrykk og følelser og du føler deg nærmere deg selv og de andre, nærmere omgivelsene og omgivelsens omgivelser - ikke ulikt den følelsen en får av å bla i et godt, gammelt forseggjort fotoalbum. Livet fortalt med en like stor grad av vilkårlighet som nødvendighet.

Med Svartfossen fortsetter billedkunstner og illustratør Per Dybvig sitt forfatterskap, som startet med bildeboka Jegeren – en fortelling fra skogen (2015), kåret til Årets vakreste bok av Grafill. Selv om man kan se en forbindelse mellom bøkene, skiller de seg tydelig fra hverandre, i både teknikk og format. Der Jegeren hadde et stort format og detaljrike, syltynne svarthvitt-tegninger med mye hvit bakgrunn, er Svartfossen en fargemettet bok med et lite format. Denne gangen veksler Dybvig mellom forskjellige tegneteknikker og plasserer et mangfoldig persongalleri i et umiskjennelig dybvigsk univers, der det vakre og truende går hånd i hånd, og der personer og hendelser vikles inn i hverandre på særegent vis.]]>

Geoff Dyer er en av de absolutt ledende engelskspråklige essayistene, og en hvis innflytelse griper langt inn i de skjønnlitterære rekker. Han er en av flere hvis skrivevirke er med på å viske ut skillene mellom romanen og essayet. Helt siden debuten med Ways of telling, om arbeidet til forfatter John Berger, har Dyer gått fram og tilbake mellom sjangrene, eller man kunne også sagt: stått stille midt i mellom dem.I et intervju med Paris Review fra et par år tilbake sier Dyer: «Fiction, nonfiction-the two are bleeding into each other all the time ... I don't think a reasonable assessment of what I've been up to in the last however many years is possible if one accepts segregation. That refusal is part of what the books are about. I think of all of them as, um, what's the word? Ah, yes, books. I haven't subjected it to scientific analysis, but if you look at the proportion of made-up stuff in the so-called novels versus the proportion of made-up stuff in the others, I would expect they're pretty much the same.»Dyer som essayist er vanskelig å kategorisere. Det vil si, man kan godt si at han skriver kritikk-essays, av litteratur, fotografi, film og musikk. Samt at han skriver reiseessays og epokeessays og hva har du. Men det vesentlige ved Dyer er at han ofte skriver alt dette på en gang. At han kan begynne med et gammelt fotografi sammen med gamle venner, til å diskutere fordelen ved å være arbeidsledig i sine formative år. Han henter litteraturhistorie inn i teksten som om de var kalde øl fra kjøleskapet: Rimbaud og Kerouac, for eksempel. Han bruker dagligdagse opplevelser, som regel forbehold skjønnlitterære tekster, som for eksempel at kor av ungdommer passerer vinduet hans mens de synger Dylans Rainy day Women (i essayet Something Didn't Happen), som et påskudd til å skrive om kjærester han har hatt og planer lagt, som alle gikk i vasken. Og lykken som etter hvert kom til ham nettopp fordi alt gikk i vasken. Man kunne sagt om Dyer det Neruda sa om seg selv, at han skriver urene essays (i den grad essayene er rene i utgangspunktet), i den forstand at han putter hva som helst i kjøkkenmaskinen og blander - lager smoothie av kjærlighetslivet, sexlivet, leselivet, skrivelivet, skolelivet, drikkelivet, vennelivet, reiselivet, ingrediensene til en gjennomgripende forståelse av livet (det kunstneriske livet, inkludert) ligger like mye i et fortauskor, som i Miles Davis Kind of blue, som i D.H. Lawrences Sons and lovers.

Et lite utaforbarn vokser opp i ei alenemødre-blokk, alkoholikerblokk, mobbeblokk, skitten-tinneblokk, voldsblokk midt i Romolslia i Trondheim. Hun er ikke gutt, hun er ikke jente. Hun er ikke svart, hun er ikke hvit. Hun slåss med mamma og pappa, hun slåss med bror. Og vokser opp på siden. 7078 Saupstad er Knudsens brutale diktdebut om liv og oppvekst i en forstad til Trondheim. Stålsett deg.

Håvard J. Nilsens debut Litt som den sangen går i bane rundt en liten gruppe studenter og i denne lille gruppen: et kjærlighetspar. Boktitler, forfatternavn, politiske og historiske referanser flyr veggimellom i studentkollektivet, og diktene tydeliggjør hvordan vi en gang forsto og forklarte de unge livene våre gjennom stadig ny tillagt læring. Det gjør vel alle? Hvordan en ny film, bok, låt osv. fanga essensen i oss, endelig fanga essensen i oss, og hvordan en litt obskur teoretiker gjør hele verden forståelig for oss i noen dager, kanskje en uke. Før noe annet, smått obskurt, sporer oss inn på noe annet.Håvard J. Nilsen skriver dikt om snart adskilte mennesker i snart fraflytta leiligheter, dikt om den store egenrådige og egoistiske verden som pakker inn bittesmå menneskeliv hvor alt er på deling, som slår fra Bagdad til Mosjøen med den største selvfølgelighet, og forsøker, som alle voksne studenter gjør, å fange den gamle følelsen av at alt er mulig en siste gang. Litt som da vi hørte på den sangen hele natta. Husker du?

Nils Chr. Moe-Repstad går til det barokke i sin tiende bok: Det vakre hvite, draperiene. Diktene folder seg ut i vakre, overdådige, stramt komponerte mønstre.]]>

Richard Brautigan skrev dikt, romaner, noveller og kortprosa. Gjennombruddet kom med Troutfishing in America, en helt spesiell prosabok fra 1967, som solgte i et par millioner eksemplarer og er oversatt til 22 språk, deriblant norsk, av Olav Angell. Et fyldig utvalg av diktene kom i 2004, ved Jan Erik Vold: Å føre krig mot den gjengse maratonprosa. En god setning. Og en god setning til er en mønstring av Brautigans kortprosa, hentet fra bøkene Revenge of the Lawn (1971) og The Tokyo–Montana Express (1980), samt et sentralt selvbiografisk kapittel om hans forhold til Japan. Utvalget setter opp tekstene kronologisk, og dermed geografisk, fra USAs nordvestkyst til San Francisco, deretter fra Japans hovedstad til fjellene i Montana. Boken er illustrert med oversetterens fotos fra besøket hos Brautigan.]]>

Det fins ingen følelser uten hukommelse, skriver Fredrik Hagen i sin nye samling Omriss av åpne hender, en setning som setter som forutsetning for følelseslivet, både at vi har en kropp som er levedyktig, samt at denne kroppen har organer som kan registrere og på sitt vis katalogisere dette levedyktige, bedre kjent som livet. Som er både en veldig stor og en veldig liten inngang til det individuelle liv. En inngang som er en av de mest markante kjennetegnene i Fredrik Hagens poesi. En stadig fremmedgjøring av de mest basale, mest tett på tingene. Huden, hånden, håret, hjertet. Det er i disse Fredrik Hagen leter etter øyevitner, når han vil fortelle om hvordan det er å være menneske, i selskap med andre mennesker. Og om hvordan det er å forsøke å holde noe fast på seg selv og de man er glad i, i en tid som alltid går og et språk som alltid er i endring.

Hver eneste morgen har en innside og en utside. På innsiden kan for eksempel ville hester løpe over en åpen slette mens det i rommet man sitter ikke skjer særlig mer enn at støv sirkler rundt i morgenlyset. Det kan også være motsatt. Man kan våkne omgitt av ville hester mens støv sakte faller ned i en.Steinen er en historie om å svelge en stein. Om å sperres inne mot sin vilje. Og om å lete etter åpninger og sammenhenger.

Ifølge Store norske leksikon lar assimilering og assimilasjon seg vanligvis oppfatte som en minoritetspolitikk en stat eller regjering fører overfor en språklig eller kulturell minoritet eller innvandret gruppe for å gjøre den mest mulig lik majoritetsbefolkningen. En flyktning er ifølge FNs flyktningkonvensjon «enhver person som befinner seg utenfor det land han er borger av på grunn av velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en spesiell sosial gruppe».Bland disse litt tørre avsnittene sammen, og du får Vegard Sæterens skarpe og morsomme debutsamling Håndbok for flyktninger, hvor likhet og velbegrunnet frykt går hånd i hånd. Diktene bruker velkjente og hjertenære ting som folkeeventyr og drikkeviser for å vise hvilken rik og fortreffelig verden vi har laga oss, nord på kloden. Boka handler om kravet flyktninger i enhver forstand føler etter å gjøre seg veldig raskt lommekjent i en aldeles fremmed verden. Forstå normer, lover og regler, lære seg nasjonalsangene og leve ut eventyret. Og aldri glemme at du hadde så flaks som kom deg helt hit, til oss.

Kom og fyll lungene. Kom og flyt på vinden som en balanseørn. Ser du det treet? Kom så klatrer vi i det. Kom og se så høyt oppe vi er. Vi kvister. Vi spidder. Vi feller. Vi kaster av oss barken. Vi lager et stort bål om våren. Vi lager et stort bål om høsten. Og lufta blåser liv i dem. Lufta blåser liv i alt.Erlend Wichnes andre diktsamling feirer all lufta i verden og trærne som lager den. Den du kan holde inni deg en ganske god stund, før du blir nødt til å gi slipp. Puste ut.Erlend Wichne (f. 1991) kommer fra Mandal. Han debuterte med diktsamlinga Hav, sløyd i 2015.

Hva ville Johannes gjort? er en liten roman om en voksen mann, Johannes, som forsøker å forstå sin tro ved å tenke tilbake på barndommen. Et mer eller mindre tilfeldig år i barndommen til Johannes, kan vi se for oss, hvor han stort sett er hjemme, går på skole og ellers flyr rundt med vennene sine, finner på ramp og unnskylder seg til Gud.

Hva er vel poeten om ikke en reisende? Både i det indre og det ytre. I Atle Hålands tredje samling skrives det som små og store reiser med venner og kjærester. Vi kjenner på menneskets trang til bevegelse og opplevelse. Sitte i andre rom, på andre steder. Det er den gamle sangen og det nye refrenget: Et lite menneske i møte med den store verden.

Sigurd er førsteårsstudent i Trondheim. Han er vokst opp i ei pinsemenighet, men den kristendommen som før var alt for ham, er blitt klam og kvelende. Han vil bli fri, men hvordan river man seg løs fra noe som er altomsluttende?

Hovedpersonen i Mellomrom har blitt med kjæresten til Canterbury i England - frityrfettets og den billige alkoholens hjemland. Der sitter han og trøsteskriver til sin bestevenn for å lufte all sin ømhet og frustrasjon i til dels overivrige tastetrykk om hverdagen i all sin storpolitiske og puslete prakt. Fra vinduet ser han verden gjennom det lille - fremmedes blikk, frekke snørrunger og trivelige selgere, svigerforeldre og bekjente - og prøver å stille en diagnose på samtidens merkelige blanding av selvforakt og hovmod.Mellomrom er en brevroman om en nordmann som ikke er nordmann lenger, om et hjemland som har blitt så ryddig at det vil hive seg selv i boden, og om det fremmedgjørende ved å holde på nasjonstankegangen i en global verden.

10 år med Flamme Forlag = 10 år med boksingler = rundt regna 100 boksingler til sammen.Her er samlinga med de første utgivelsene - for dere som aldri rakk å kjøpe dem før de blei utsolgt, eller dere som har rota bort en singel eller tre som dere blei ordentlig glad i og kanskje savner, eller dere som først nå blei nysgjerrig på hva en samling med boksingler kan inneholde.

I denne boka møter vi et ungt par. De deler hverdager sammen, snakker med hverandre, møter hverandres språk. Med hver sin stemme bygger de det som blir deres felles historie. Kaia Dahle Nyhus (f. 1990) er en kjent stemme for barn og unge. Hun debuterte som barnebokforfatter i 2014. Dette er hennes første bok for voksne.

Pornografi (1960) er en urovekkende og gåtefull roman, spilt ut med andre verdenskrig som bakteppe. En formmessig kompleks roman, som forener det overlagte med det uforutsette og skjebnesvangre.]]>

To unge menn søker ro på den polske landsbygda. Det finner de ikke. En lang rekke tilsynelatende tilfeldige og bagatellmessige hendelser flettes sammen i en gåtefull konsekvenskjede der de villeste innskytelser driver handlingen framover. Hendelsene blander seg i en slags forklaret, men uklar enhet, håndgripelig og samtidig ikke, som «stjerner i en konstellasjon». Det hele er skrevet i en særegen og mesterlig prosa, med en kontrollert løssluppenhet få eller ingen gjør Gombrowicz etter. Kosmos er et høydepunkt i et nyskapende og markant europeisk forfatterskap. Kort og godt en vanvittig, genial roman.

I 2017 går Joanna Rzadkowska de rundt åtte hundre kilometerne fra Saint-Jean-Pied-de-Port til Santiago de Compostela. Det er høst, og reisen går gjennom blåskimrende fjellkjeder, små landsbyer der spesialiteten er blekksprut, via storslåtte katedraler og små herberger med nonner som spiller gitar.Gjennom samtaler med sine medreisende nærmer hun seg spørsmålene: Hvem er den moderne pilegrimen? Hvorfor legge ut på en pilegrimsreise i vår tid? Underveis prøver hun å forsone seg med sine egne utilstrekkeligheter og med at alle liv innebærer tvil.Bøkene hun leser peiler tankene hennes inn på temaer knyttet til tro og metafysikk. Hun har gått samme pilegrimsreise før, ti år tidligere, og tror hun kjenner ruten. Det er likevel overraskelser i vente.

Nedstyrtet poesi er en påkallelse av det uoppnåelige. Med et arabeskaktig bildespråk og paradoksale formuleringer skriver Dan Andersen fram en eksistensiell lyrikk som reflekterer poesiens forløsende kraft.

Hva leser favorittforfatteren din? Hvilke bøker har forma dem, inspirert dem, gledet dem, forarget dem? Når leser de? Hvor?Lesehistorier er en antologi om alle bøkene som betyr noe for oss - den første boka som brøt gjennom, inn til deg, og den som fikk deg til å forstå at det er en leser du er, historien om hvordan du fant favorittboka, eller favorittbøkene dine, er historien om hvordan du fant flere av dine beste venner. Venner som får plass i hånda, i veska, i lomma. Som reiser billettfritt sammen med deg, hvor enn du skal.Lesehistorier er til alle som leser. Til alle som har ei hylle med bestevenner på stua eller soverommet eller kjøkkenet. Fra en hel haug med lesere, som også skriver, men som først og fremst leser.

Hvordan er en best sammen med andre mennesker? Kanskje ved å være alene? Kristian Bergquists nye diktsamling, hans syvende i tallet, trekker litt i den tråden da den liksom spør seg selv: Hvorfor forlater jeg alt, når det siste jeg vil er å bli forlatt? Og hvor kommer tanken på å avslutte fra, når jeg bare vil fortsette som før?I Jeg klarer det ikke alene drar poeten helt bokstavelig til skogen og hytta. Bort fra en befolket verden. For å leve alene. Se på trærne og himmelen. Fange dyra i sin flukt. Lese og skrive. Spise og sove. Bryter litt ny jord. Jeg klarer det ikke alene, sier altså tittelen, samtidig som poeten gjør nettopp det: klarer seg, alene. Men det er likevel ikke en selvmotsigelse. Det er bare en av livets elementære og elendige sannheter: at ingen vil være alene, men alene er vi alle.

Er verden bare et dumt sted? Et ondt og dumt sted? Og mennesker som ikke forstår den ekstra dumme? Og mennesker som ikke forstår og heller ikke vil eller kan gjøre noe for å forandre den ekstra, ekstra dumme? Bård Torgersens nye diktsamling er både en kosmologi og en reiseskildring, en gravtale og en bursdagsinvitasjon, som plasserer deg midt i det vi liker å tenke på som vår tid, midt i det du liker å tenke på som deg selv: rett her og nå - og overalt. Overalt hvor det fins mennesker som tenker og sier dumme ting. Som regel statsoverhoder og annet sånt innflytelsesrikt pakk. Men også alle andre. Det fins en dum liten dritt i hver og en av oss. Vi som har skapt denne verden.

The invention of the ship was also the invention of the shipwreck er mottoet, skrevet av Paul Virilo, som Lukas C. Rotevatn har valgt til sin debutsamling. Som så klart er sant. Slik bruddet ble skapt i det samme en relasjon ble skapt. Og misforståelsen i det samme som forståelsen. Og så videre. Det betyr ikke at alle skip kommer til å forlise. Men noen. Eller alle relasjoner brytes. Men noen. Og hvordan tar man vare på forlis? Poesien er én måte. Og diktene til Rotevatn er slike ivaretagere. Like deterministiske som de er friviljestyrt. Skarpe, følsomme og utsatte dikt.