Bøker i Thorleif Dahls kulturbibliotek-serien

Oversettelser til gammelislandsk, men også originale tekster i latinske sjangere, så dagens lys."Veraldar saga" - "Verdens historie" - er et gammelislandsk verk, hovedsakelig oversatt fra latin, om verdens skapelse og historien fremover til verkets egen samtid. Augustins lære om de seks verdensaldre ligger til grunn for historieforståelsen i verket, som også bygger på Bedas og Isidors verdenskrøniker. Nikolas Bergssons "Leiðarvísir" - "Veiviseren" - som her utgis sammen med et annet stykke middelaldergeografi fra verket "Landafroeði", er en original, gammelislandsk reisebeskrivelse for pilegrimer. Dette er den eldste bevarte nordiske reisehåndbok for strekningen mellom Island og Det hellige land og en betydelig kilde til kunnskap om middelalderens valfartsreiser. Med verker som "Veraldar saga" og "Leiðarvísir" tar den norrøne skrivekunst og litterære kultur til.]]>

Vi møter Don Juan idet han står overfor konsekvensene av sitt livs siste eventyr etter å ha brutt med all moral, religion og etikette. Nå strømmer anklagene mot ham fra alle kanter, fra faren, kirken, hoffet, og ikke minst fra tjeneren og følgesvennen Sganarelle. Og den forsmådde hustruen kommer til ham i tre ulike versjoner av kvinnelighet. I motsetning til Peer Gynt, som Knappestøperen regner som en middelmådig synder, er det et opprørende format over Don Juans meritter. Molières "Don Juan" blir slik en komedie med tydelige tragiske elementer - som det er er utfordrende å lese også i dag.]]>

«Hva er tredjestanden?» ble revet bort fra hyllene da den kom ut i Frankrike i januar 1789. «Har De lest Tredjestanden?» spurte man på gater og kafeer. Boken gikk fra hånd til hånd, og politiske klubber arrangerte opplesninger. I løpet av uker var Emmanuel Sieyès blitt en berømt mann, og noen måneder senere ble Bastillen stormet.Den historiske bakgrunnen for Emmanuel Sieyès' «Hva er tredjestanden?» er det gamle regimets inndeling i tre stender: adelen, geistligheten og tredjestanden, der et overveldende flertall av befolkningen tilhørte den sistnevnte: borgere, bønder, håndverkere, det vil si «de som arbeider» (laboratores, som det het i på middelalderens latin). Sieyès vil erstatte stendene med nasjonen og stenderforsamlingen med en nasjonalforsamling, med andre ord sørge for at de som egentlig utgjorde nasjonen, skulle få sin rettmessige makt og innflytelse. Slik lyder den berømte åpningen av Sieyès tekst: «Disposisjonen for dette skriftstykket er ganske enkel. Vi skal ta for oss tre spørsmål: 1. Hva er tredjestanden? ALT. 2. Hva har den hittil vært i det politiske samfunn? INTET. 3. Hva krever den? Å VÆRE NOE.»

"Om menneskets frihet" (1809) er den tyske romantikeren Schellings kanskje største filosofiske bragd og et av de mest dyptloddende verk i den tyske filosofihistorien. Schellings store filosofiske prosjekt var å utforske hvordan forholdet mellom godt og ondt, frihet og nødvendighet kan forenes med en virkelighetsorientert filosofi når alle tidligere filosofiske systemer, også den tyske idealismen, har vist seg ikke å bestå «livets prøve». Schelling ville vise at idealismen er filosofiens sjel og realismen dens legeme, og at de til sammen utgjør et levende hele. Derfor utsetter han sitt filosofiske byggverk for den kalde og brutale virkeligheten. Om byggverket til slutt består prøven, er et spørsmål som også leseren inviteres til å reflektere over i møtet med denne like merkverdige som lesverdige boken.Boken tilhører Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

«Brev til d'Alembert om teateret» (1758) er et offentlig svar på artikkelen «Genève» i Encyklopedien, der matematikeren og filosofen d'Alembert argumenterer for opprettelsen av et teater i Genève, Rousseaus fødeby, kjent for sin kalvinistiske og strenge moralske orden. Mot dette hevder Rousseau at for det enkle og naturlige mennesket er teaterforestillinger en perverterende og fremmedgjørende fornøyelse, der man lar seg underholde som passiv mottager. De fleste samfunn er forfallsvarianter av naturtilstanden, men verst av alle er de som bygger teatre og fremmer det vi senere skal komme til å kalle underholdningssamfunnet. Det er uttrykk for et falskt fellesskap som istedenfor å forene, isolerer den enkelte, som verken lærer noe nyttig eller oppdras til god moral, men bare får bekreftet sine fordommer og kan fortsette som før med god samvittighet. Mot denne forkastelige praksis, som i bunn og grunn kommer av at vi lett henfaller til kjedsomhet (en synd ifølge Rousseau), setter han folkefesten, der man kan more seg og slappe av med enkle gleder som allsang og musisering hvor alle bidrar med sitt: Alle blir sett, som vi sier i dag, man spiser og drikker og har det fint sammen. Blant Rousseaus argumenter mot teaterforestillinger finner vi, ikke overraskende, hans kritikk av skuespillerinnene, som oppmuntres til ekshibisjonisme og dermed til å handle mot sin naturlige blyghet og enkle, tilbaketrukne natur.

"Mennesket er den eneste skapningen som må oppdras." Slik starter Immanuel Kants "Om pedagogikk" (1803), som nå foreligger for første gang på norsk.Å oppdra et barn er en av de mest krevende og motsetningsfylte oppgavene et menneske kan påta seg. Oppdragelse og undervisning skal ifølge Kant ha barnets beste som viktigste drivkraft og mål. Samtidig støter pedagogikken hele tiden på vanskelige avveininger. Hvordan oppdra barnet til frihet når tvang, regler og normer også er nødvendig? Hvordan gjøre barnet til et selvstendig tenkende og lykkelig individ og samtidig til et sivilisert og ansvarlig samfunnsmenneske?I likhet med Kants svar på disse spørsmålene vil svarene vår egen samtid gir, være gjenstand for kritikk og revisjon. "Om pedagogikk" er derfor en permanent utfordring og inspirasjon for alle med ansvar for oppdragelse og opplæring av barn.

Finnes det kvinner i 1800-tallsfilosofien? I aller høyeste grad! For første gang på norsk presenteres arbeidene til ni kvinnelige filosofer i tradisjonen fra romantikk til fenomenologi: Germaine de Staël, Karoline von Günderrode, Bettina Brentano von Arnim, Hedwig Dohm, Clara Zetkin, Lou Andreas Salomé, Rosa Luxemburg, Edith Stein og Gerda Walther. Samlingen tydeliggjør deres sentrale stilling innenfor bevegelser som tysk idealisme, sosialisme, marxisme og fenomenologi. I en klar og engasjerende stil diskuteres sentrale spørsmål som: Hva er sannhet? Hva ligger til grunn for menneskelig fellesfølelse? Hvordan bør mennesket forholde seg til naturen? Hvordan bør det forholde seg til seg selv? Hvordan kan vi best tenke omkring kjønn og identitet? Hvordan bør vi respondere på sosial urettferdighet? Hva er den mest produktive forståelsen av menneskelig evne til empati og fellesskap? En samlende tråd gjennom samlingen er de enkelte filosofenes ønske om å skrive tilgjengelig, engasjert og henvende seg til et bredere publikum. Redaktørenes innledninger gir en oversikt over kvinners plass perioden og presenterer hver av de ni filosofene med henblikk på deres historiske betydning så vel som deres relevans for oss i dag.]]>

I «Kunstnernes liv» møter du malere, skulptører og arkitekter fra den italienske renessansen. Maleren Giorgio Vasari beskriver livene og verkene til kunstnere han selv kjente og deres forgjengere. Boken, som kom ut første gang i 1550, revolusjonerte måten vi ser på kunstens historiske utvikling. Nå kommer et stort utvalg av biografier for første gang ut på norsk.Vasari var selv både utøvende kunstner og teoretiker. Han beskriver og vurderer kunstverker fra 1300-tallet og frem til sin egen tid med et skarpt blikk. Han tegner en stadig utvikling fra Cimabue og Giotto til Michelangelo, som spiller helterollen. Teksten svinger seg fra kunstteori til hverdagsliv, og gir innsikt og kunnskap til nye generasjoner. Vasari tar oss med inn i en verden der mektige religiøse og politiske oppdragsgivere gir kunstnerne nye muligheter til å briljere. «Kunstnernes liv» befester at Vasari er vel så relevant i dag som i sin samtid.

Det nye Atlantis er en utopisk fabel fra 1627, skrevet av den engelske renessansefilosofen Francis Bacon (1561-1626).Det nye Atlantis skriver seg inn i tradisjonen som Thomas More innstiftet med Utopia snaut hundre år tidligere. Bacon bruker det litterære og filosofiske forelegget fra More til å uttrykke nye tanker, i polemikk mot More og andre renessansehumanister. Tittelen er en henvisning til Platons bruk av myten om det svunne Atlantis i dialogene Timaios og Kritias, tekster som følger i kjølvannet av og knytter an til Staten (Politeia), som er Platons politisk-filosofiske hovedverk og som beskriver hans idealsamfunn. Bacon er imidlertid den første som bruker det svunne Atlantis som rammefortelling i en utopifabel.Et skip seiler vill i storm og finner ly på en ukjent øy med uvante politiske, sosiale og kulturelle ordninger. Det som karakteriserer Bensalem, som øystaten heter, er respekten for eksperimentell naturvitenskap og troen på vitenskapen som problemløser. Kjerneinstitusjonen på øya er Salomons Hus, et rikt utstyrt og prestisjefylt vitenskapelig samfunn som driver naturvitenskapelige eksperimenter i stor stil og utvikler mange slags nyttige oppfinnelser som bidrar til menneskenes velferd.Bacons elegante framstilling av et tenkt vitenskapsbasert samfunn har inspirert vitenskapsentreprenører og samfunnsreformatorer i hundrevis av år. Da verdens første vitenskapsakademi, The Royal Society i London, ble grunnlagt i 1661, tjente det fiktive vitenskapsakademiet i Det nye Atlantis som inspirasjonskilde og modell.Også for opplysningsfilosofene i Frankrike på 1700-tallet framsto Bacon som den som hadde tatt det avgjørende og mønstergyldige oppgjøret med den aristoteliske vitenskapen og filosofien.Det nye Atlantis er andre bok i Thorleif Dahls Kulturbiblioteks serie med utopiske skrifter. Den er oversatt av Kjetil Ansgar Jakobsen, som også har skrevet forord og et avsluttende essay.

I sitt epokegjørende og sjangerdefinerende verk fra 1516 forestiller Thomas More seg et vakkert øysamfunn der folk lever i fred og harmoni. Både menn og kvinner får utdannelse, og all eiendom er felles. Gjennom dialog og korrespondanse mellom den oppdagelsesreisende Raphael Hythlodaeus og hans samtidige utforsker More det som ligger til grunn for krig, politiske tvister, sosiale konflikter og fordeling av rikdom. More forestiller seg også hverdagslivet til Utopias innbyggere, som nyter frihet fra frykt, undertrykkelse, vold og lidelse.Mores bok, som opprinnelig ble skrevet på latin og her foreligger i ny norsk oversettelse, er en bitende satire over Europa på 1500-tallet. Boka etablerte sjangeren utopisk fiksjon, og den har øvd en enorm påvirkning på verdenslitteraturen i over 500 år.Utopia er første bok i Thorleif Dahls Kulturbiblioteks serie med utopiske skrifter. Den er oversatt av Tor Ivar Østmoe, som også har skrevet forord, mens Kristin Gjerpe har skrevet et kontekstualiserende essay.

Essays er en blanding av filosofiske meditasjoner, tekstkommentarer, memoarer og dagbøker. Første bok tar utgangspunkt i historiske og militære emner så vel som lærdom og undervisning, vennskap og ensomhet.

I andre del er det "die grosse Welt" som åpner seg for Faust, et hierarkisk føydalsamfunn på vaklende grunn, med sine mer eller mindre tvilsomme spilleregler. Her får Faust stadig nye roller å spille, nye kulisser, med Mefistofeles som regissør og pådriver for handlingen, den slagferdige, selvsikre djevelen som hele tiden tar for gitt at han vil vinne spillet. Bare i møtet med antikkens rene åndeverden er Mefistofeles fremmedgjort og kjenner seg ille til mote. I 5. akt må han kapitulere for det kristne mysterium, kjærlighetens gjenskapermakt. Første gang utgitt i 1832.

Fremtidshistorisk fragment (1896) av den franske juristen og sosiologen Gabriel Tarde er et sent bidrag til den sjangeren utopisk litteratur. Tardes fabel forteller om en fremtidig globalisert sivilisasjon som blir ødelagt av klimakatastrofe. De overlevende trekker seg tilbake til jordens indre, der naturen og kulturen overlever i arkivform, i form av bøker, fotografier, lydopptak og film. Med dette som grunnlag bygger menneskene et nytt og overraskende vellykket samfunn, som et flettverk av underjordiske ganger, uten noe organiserende sentrum.Fremtidshistorisk fragment er fjerde bok i Thorleif Dahls Kulturbiblioteks serie med utopiske skrifter. Den er oversatt av Karin Gundersen, som også har skrevet forord, mens Kjetil Ansgar Jakobsen har skrevet et kontekstualiserende essay.

Margareth Cavendish' Den flammende verden (1666) skildrer et utopisk rike i en annen verden, som kun kan nås via Nordpolen.Boka åpner med et brev til leseren skrevet av Margaret Cavendish selv. Her deler Cavendish «Den flammende verden» inn i tre deler. Den første delen er «romantisk», den andre «filosofisk», og den tredje «fantastisk».Den første delen beskriver en ung kvinne som blir kidnappet og uventet gjort til keiserinne av «Den flammende verden». Den andre delen beskriver keiserinnens kunnskap og interesse for naturvitenskap og filosofi. Hun diskuterer disse emnene med stedets forskere, filosofer og akademikere. I den siste, «fantastiske», delen opptrer keiserinnen som en militær leder under en invasjon. Keiserinnen slår tilbake inntrengerne, hvorpå «Den flammende verden» igjen blir beskrevet som et utopisk imperium.Verket ble opprinnelig publisert som et ledsagerstykke til Cavendishs Observations upon Experimental Philosophy og fungerte slik som et kreativt bilag til det som ellers var en vitenskapelig avhandling.Den flammende verden er tredje bok i Thorleif Dahls Kulturbiblioteks serie med utopiske skrifter. Den er oversatt av Kristin Gjerpe, som også har skrevet forord, mens Tina Skouen står bak det avsluttende essayet.