Bøker av Fredrik Hagen

At livet begynner før den levende, er en like enkel som overraskende sannhet. Eller om du vil: at livet begynner uten noen form for hukommelse. Som vil si at enhver fortelling begynner før det er noe å fortelle. Fortellingen om et liv, fortellingen om flere liv, fortellingen om alle.Fredrik Hagen fortsetter i LA DET BLI / EN ENSOM TID sin overskridende kartlegging av det største og det minste i mennesket: Vår individuelle forlatthet og vår kollektive forbindelse til, og samvirke med, alt og alle. Det er vakkert. Og uvant. Og vanskelig.

Det fins ingen følelser uten hukommelse, skriver Fredrik Hagen i sin nye samling Omriss av åpne hender, en setning som setter som forutsetning for følelseslivet, både at vi har en kropp som er levedyktig, samt at denne kroppen har organer som kan registrere og på sitt vis katalogisere dette levedyktige, bedre kjent som livet. Som er både en veldig stor og en veldig liten inngang til det individuelle liv. En inngang som er en av de mest markante kjennetegnene i Fredrik Hagens poesi. En stadig fremmedgjøring av de mest basale, mest tett på tingene. Huden, hånden, håret, hjertet. Det er i disse Fredrik Hagen leter etter øyevitner, når han vil fortelle om hvordan det er å være menneske, i selskap med andre mennesker. Og om hvordan det er å forsøke å holde noe fast på seg selv og de man er glad i, i en tid som alltid går og et språk som alltid er i endring.

Hukommelsen er levende i kroppen. Hva bruker vi vel mer tid på enn å forsøke å forstå oss selv ved hjelp av minnene? Han ligner en måte å sove på er en diktsamling om voldsomheten i å leve, å være et menneske sammen med andre mennesker og alene, om å se noen ville dø. Vi følger et jeg bakover og framover, i barndom og voksenliv, i minner og handling. Hva skjer med verden og menneskene i den når noen forsøker å ta sitt eget liv? Hva skulle du gjort, om du kunne gjort noe? Hvem er vi i verden når noen ønsker å forsvinne fra den?Noa sa hjertet var et dyr som levde i kroppen, at det krøp ut av munnen om natten. Noa sa tårer var laget av det samme som diamanter, at øynene var lamper, at sjelen blir laget på nytt hver kveld. Kjærestene våre. Det lange lysebrune håret. Det varme spyet til Eva på fingrene mine mens jeg prøvde å holde håret hennes bakover. Noa sa: Du må hele tiden passe på å være forelsket. Om kveldene når vi var fulle, elsket vi hverandre. Noa og jeg kysset i lyset fra en gammel stålampe. Den ru tungen. Smaken av den mørke stemmen.

Livet er et mellomrom. Alle vet det. Et rom mellom ingenting og ingenting. Og i dette rommet fins alt - og ingenting. Som vil si: liv og død, som igjen vil si: livet i livet og døden i livet, og: livet i døden og døden i døden. Vi er mennesker, mer eller mindre normale, som noen ganger, som her, får tillatelse til å møblere en diktsamling. Mennesker som kanskje er syke, kanskje skal dø snart, men helt sikkert en dag. Mennesker som har det fint sammen en stund, og så ikke så fint i det hele tatt og så ikke er sammen lenger. Vi går fra noe til alt til ingenting. Og vi bærer på alle disse størrelsene hele tiden. Vi finner det igjen i fremmede ansikter. I hverdagslige gjentagelser. Og grusomme episoder. Som en fatal bilulykke. Som er et av navene i et av hjulene i Fredrik Hagens debutsamling. En ung kvinne mister livet. Helt plutselig. Og den unge mannen, omtrent på denne kvinnens alder, kjenner hvordan hendelsen skyter ut i alle retninger - barndom, familie, jobb-, privat- og sosialt liv. Han kjenner alle tings deltagelse i alt. Som vil si ingenting.Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg er en sår og skjør samling som viser hvor vanskelig det er å ta vare på seg selv, ikke minst de sidene ved oss som er avhengig av andre.

Jeg var plutselig levende. Slik åpner Fredrik Hagens andre diktsamling Alt er barndom, og understreker det aldeles vanvittige og ufrivillige i å bli født. Først gro, som et frø, i en annens kropp, som om denne kroppen var blomsterjord. Siden bli trykket ut av den og matet og passet på og alt det der. Og så, ikke lenge etter, den nådeløse forventningen om å bli noe eget. Noe med vilje. Noe med overlevelsesinstinkt. Noe med varme følelser. Hvor kom alt dette fra? Fra frøet? Fra den kvinnelige blomsterjorden? Fra barnet som vi alle har vært? Fredrik Hagens samling er uvanlig rik og medrivende. Forfatteren ser helt åpent på de absolutt enkleste betingelsene i livet, de vi ikke engang tar for gitt: Jeg var plutselig levende. Det skjedde om sommeren.