Bøker av Gaute Heivoll

Sigrid er nitten år da hun møter Embret. Han har nettopp flyttet til bygda som lærer. Hun lengter ut, bort fra moren og lillesøsteren, Edit. Han ønsker å bli lagt merke til, og få alle rundt seg til å se hvem han egentlig er. I hverandre finner begge det de vil ha, og sammen skal de møte framtiden. Men livet vil det annerledes. Når katastrofen slår ned, blir Embret og de to søstrene stilt overfor et valg som besegler deres skjebne. Prisen er en løgn som truer med å rive tilværelsen fra hverandre. En løgn som sakte forvandles til en form for sannhet. «De skyldfrie» er en roman om fremtidshåp og selvbedrag, om nåde og undergang. Det er roman om lengselen etter å være noe mer enn seg selv, og den snikende erkjennelsen av at man allerede er fanget av sine egne valg.

November 1967. En femten år gammel jente blir funnet knivstukket i et skogsområde like utenfor sentrum. Avisene tar frem krigstypene. Hele byen befinner seg i sjokk. Hvem kan ha gjort dette? En ung mann kommer raskt i politiets søkelys. Arne Isaksen er tjueen år gammel. Han har allerede en historie med ordensmakten, og betegnes som «åndssvak». De tar ham med til stasjonen, og han tilstår. Likevel er det noe som ikke stemmer med forklaringen hans. Utviklingen i saken er uvanlig og full av overraskelser. For jo nærmere politiet kommer oppklaringen, desto mer uforklarlig blir det som har hendt. «Forklaringen» er en roman om menneskene på utsiden: De fordømte og de urørte. Det er også en roman om vår tørst etter mening i møte med det meningsløse, hvor det til slutt kanskje ikke er selve forbrytelsen som er den største gåten, men mennesket i seg selv.

Romanen tar utgangspunkt i ei av norgeshistorias mest omfattende pyromansaker. I 1978, i Finsland utenfor Kristiansand, herjer en pyroman. Politiet jobber for å ta pyromanen, men de har få spor. Parallelt med historia om pyromanen, forteller forfatteren si egen historie. Han blei døpt dagen før saka blei løst, og har levd heile livet med historiene om brannene. Romanen ser på hvem mannen som tente på var og hvorfor han gjorde det, og forteller om hva det blei av gutten som blei døpt søndag 4. juni 1978.

Like før krigen får et ektepar reist sitt eget forpleiningshjem for «åndssvake» i den vesle bygda helt sør i Norge. Snart fylles rommene med pasienter den religiøse grubleren Christian Jensen, den tause, alltid ruggende Matiassen, og Onkel Josef, som er blant de mest beleste i bygda. En søskenflokk på fem barn flytter inn i «galehuset» som det blir kalt. Josef kaller dem bare «tullingene fra Stavanger», men de blir likevel raskt en del av familien. Krigen tar slutt, men den usedvanlige familien skal få alt annet enn fred. For snart rammes de av en stor tragedie som kommer til å forfølge dem alle resten av livet. Med en ny historie basert på virkelige hendelser og autentiske personer har Gaute Heivoll skrevet om mennesker som kanskje kunne kalles «åndssvake», men som gjennom sine liv og sine handlinger viser et hvert menneskes verdighet og iboende styrke.

Andreas er bygdas store musikalske begavelse. Både på bedehuset og i kirken har man lagt merke til barnet som skaper slik vidunderlig musikk, og som for et øyeblikk opphever den store splittelsen som krigen har skapt. For på butikken til Gerhard Andersen finnes protokollen hvor bygdas NS-medlemmer står oppført. Hele sekstiåtte i alt. I et samfunn på bare noen hundre sjeler blir det lagt merke til. Blant medlemmene er også Andreas' far, Sigvald, som er lærer, klokker og forsanger i salmesangen. Andreas ser ingen forskjell på faren etter at han ble skrevet inn i partiet. Likevel er alt annerledes. Nabo står mot nabo, mennesker som har gått på skole sammen og stått skulder ved skulder foran presten, ser på hverandre med nye øyne. Splittelsen vokser. Så, en lille julaften, blir åtte av bygdas menn arrestert. Sang for sekstiåtte forrædere er en roman om forbrytelse og straff, om skyld og soning, om skam og tilgivelse. Det er også en roman om musikk og dens evne til å sammenføye det som egentlig ikke lar seg føre sammen.

Denne romanen tar utgangspunkt i historien til den virkelige personen Louis Severin Hogganvik som ble arrestert av Gestapo i januar 1945. Etter ni dager med tortur lyktes han i å begå selvmord. Hvem var han? Og hvordan gikk det med hans hustru, Theodora? Tiden leger ikke alle sår.

«En bok må være øksen til det frosne ishav i oss», skriver Franz Kafka i et brev. Gaute Heivolls nye bok henter sin tittel fra dette sitatet, og peker samtidig på hva disse ti novellene handler om. Oppbrudd og stillstand, kjærlighet og kulde, litteratur og liv - de nye, åpne horisonter. En ung mann har kommet inn på forfatterstudiet og møter en lærer han tror kan forløse hans forfatterskap. Men kanskje det ikke er et forfatterskap som skal forløses, men et helt menneske. En kvinne minnes natten da de tyske soldatene banket på. Da hun var overbevist om at de skulle arresteres. En forfatter blir truet på livet etter en bok han har skrevet. Han skriver brev til morderen, brev som får uante følger. I Øksa og ishavet viser Gaute Heivoll seg som en novellist av rang. Det er få forfattere som klarer å fange hele menneskeliv så fortettet, og samtidig bevare det episke suget fra den virkelig store fortellingen.

Han vil male. Når han pensjoneres skal han endelig få tid. I trettifire år har han vært konduktør på toget mellom Oslo og Stavanger, og til sammen har han tilbakelagt en strekning tilsvarende femtini ganger rundt jorden. Nå skal han hjem. Til malingen. Til hagen. Til henne. Men året som kommer skal bli helt annerledes enn det han har sett for seg. Høsten 2012 får Gaute Heivoll for første gang se de mange filmopptakene bestefaren gjorde våren og sommeren 1978. Der får han se mormoren, sine unge foreldre, og ikke minst seg selv som nyfødt gutt. Men det mest fremtredende i opptakene er likevel hagen, som besteforeldrene pleiet med kjærlighet og omsorg. I De fem årstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstår i stor prakt og rikdom. Det er en roman om å kjempe mot elg og grevling, om å skaffe vann til blomstene, om å holde seg fast i hverandre. En roman om å dø. En roman om å elske. Om nødvendigheten av å skape mens man ennå har mulighet.

Stockholm, 1972. Kaisa Ljungström sitter på toget, på vei for å intervjue sangeren og vitenskapsmannen Friedrich Jürgensson for Aftonbladet. Jürgensson har skapt oppstandelse i Sverige etter et radioprogram der han påsto at han hadde kontakt med de døde. På toget treffer Kaisa tilfeldigvis sin bror, Jonas. De har ikke sett hverandre på lenge. Møtet er kort, men danner likevel utgangspunkt for fortellingen om deres oppvekst, med faren, Allan, som er besatt av en revolusjonerende oppfinnelse. Møtet markerer også punktet for to reiser. Jonas er på vei til Sovjet for å selge landbruksmaskiner, men i like stor grad inn i sin egen barndom og sin egen skam. Mens Kaisa er på vei til Friedrich Jürgensson og de døde. Romanen strekker seg mellom de levende til de døde, og som med sin stil og sitt billedspråk gir et gløtt inn i en verden like bak vår egen.

Novellene foregår på det indre Sørlandet og spenner over ulike temaer. I tittelnovellen "Doktor Gordeau", møter vi en mann som har dratt til Casablanca for å gjennomføre en kjønnsskifteoperasjon.

Han vokser opp midt i skoghavet. Bygda er liten, likevel rommer den en hel verden. Det er revebjellene i Gunvors hage, og Jakobs brønn, det er butikken til Mass og historien om Laura Andersen som slo Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Og det er Klaus som har en sprekk i beinet som ikke vil gro. Drøm om de levende er fortellingen om en gutt med evner få legger merke til. Fra første stund ser han verden lik ingen andre. Samtidig gjør denne varheten ham utsatt og sårbar. For hvordan vil han møte de prøvelser et liv består av? Hvilke vennskap vil han få? Hva vil skje idet han møter kjærligheten? Vil han kunne takle sorg og død? Drøm om de levende er også et gripende portrett av forfatterens egen far, fra gutt til ung mann. Resultatet er en roman fortalt med et sjeldent språklig overskudd, med nærhet og varme, i livets lys og mørke.

Sørlandet, 1775. Tolv pasienter som lider av radesyken skal fraktes til Kong Fredriks hospital i København for å få behandling. Om bord er en far og hans 10 år gamle datter, og ettersom overfarten drøyer, vokser desperasjonen blant passasjerene. Faren må være vitne til at dattera sakte, men sikkert spises opp av sjukdommen innenfra. Romanen er basert på ei sann historie og er ei historie om den sterke kjærligheten en far kjenner for sitt barn.

Et sted i Tyskland. En ukjent kvinne banker på døren. «Er det her Kerner bor?» Det er datteren hans som svarer. Kvinnen kommer fra Norge. Det har med krigen å gjøre. Hva vet denne kvinnen? Og hva gjorde faren hennes egentlig i Norge under krigen?Med sitt første skuespill, Jeg kommer tilbake i kveld, har Gaute Heivoll skapt et nært og tett drama om historiens fortielser og sorgens kraft. Med uhyggelig sikkerhet peker Heivoll på hvordan krigen lever videre i familiene til både ofrene og gjerningsmennene.Gaute Heivoll (f. 1978) vant Brageprisen i 2010 for romanen Før jeg brenner ned. Jeg kommer tilbake i kveld tar utgangspunkt i Himmelarkivet, Gaute Heivolls roman fra 2008. Skuespillet skal etter planen settes opp på Agder teater i 2013.]]>

'Brother | Sister' tells the story of Edvard and Bergit Bjelland who grew up with their parents and siblings on a small farm in a remote part of Norway on the south-west coast. The farmhouse itself dated back to 1800s and is now a listed building. Edvard was the fourth generation of his family to have owned the farm and had kept horses, cows, pigs, hens and over one hundred sheep. When Elin Høyland first met him, his sister Bergit had recently died, most of the livestock had been sold off and the land rented out. Edvard lived alone looking after just a handful of sheep. Edvard had been the only one to stay on the homestead, though his sister Bergit eventually moved back into the farmhouse with him, after living several years in the city of Stavanger. In the late 1970s she moved out again, but this time to a new house that she had built just a stone's throw from her childhood home. Bergit died in 2011 and Edvard now looks after her house. This is a story of two very different lives, lived within a matter of yards of each other. Whilst the physical distance separating Edvard and Bergit may have been minimal, their emotional and lifestyle choices are so far apart. Through her photographs Høyland explores these choices, the different dreams and needs that the brother and sister sought to fulfill, whilst award winning Norwegian novelist and poet, Gaute Heivoll provides a short fictional piece inspired by the images. The collaboration is both absorbing and moving.