Bøker av Kristian Bergquist

Hvordan var det igjen? Hva var det som skjedde? Hvordan passer noen på en by? Hvordan redder noen ei øy? Eller hvordan skriver noen planeten på plass i bane igjen? Er det umulig? Derfor må vi prøve.Det hendte oss i våre store, ømme dager. Vi ble tatt fra 77 mennesker. Vi ble gitt en skygge gjennom landet. Dette handler om terroranslaget 22. juli 2011, tiåret etterpå. Våre i det hinsidige. Våre her.Kristian Bergquist bevæpner seg med empati og humor, faenivoldskhet og trøstesetninger.

Et forsøk er et enkelt substantiv. Alle kan det, alle vet hva det betyr. Det samme kan sies om verbet: å forsøke. Det er ikke vanskelig. Vi bruker det hele tida. Verdt et forsøk, sier vi. Om noe vi kanskje ikke er helt overbevist om at vi kan få til. Som for eksempel å vinne noen tilbake. Eller uttrykke klart og tydelig og en gang for alle hvilken rolle et annet menneske, for eksempel en eks, spiller i det livet hun/han ikke lenger er en fysisk del av. Og det er her Kristian Bergquists dobbeltsingel - 30 forsøk på å si at jeg savner deg og 31 forsøk på å si at jeg savner deg - prøver seg. Diktene Bergquist skriver i disse er ikke opptatt av førstepremie, andrepremie, tredje etc. De er heller ikke opptatt av deltakerdiplom. De er, som dikteren selv, mest opptatt av trøstepremien. For hva mer kan vel en forlatt voksen, som skriver eller leser forlatte voksne dikt, ønske seg enn trøst?

Verdt et forsøk, sier vi. Om noe vi kanskje ikke er helt overbevist om at vi kan få til. Som for eksempel å vinne noen tilbake. Eller uttrykke klart og tydelig og en gang for alle hvilken rolle et annet menneske, for eksempel en eks, spiller i det livet hun/han ikke lenger er en fysisk del av. Og det er her Kristian Bergquists dobbeltsingel - 30 forsøk på å si at jeg savner deg og 31 forsøk på å si at jeg savner deg - prøver seg. Diktene Bergquist skriver i disse er ikke opptatt av førstepremie, andrepremie, tredje etc. De er heller ikke opptatt av deltakerdiplom. De er, som dikteren selv, mest opptatt av trøstepremien. For hva mer kan vel en forlatt voksen, som skriver eller leser forlatte voksne dikt, ønske seg enn trøst?]]>

Hvordan er en best sammen med andre mennesker? Kanskje ved å være alene? Kristian Bergquists nye diktsamling, hans syvende i tallet, trekker litt i den tråden da den liksom spør seg selv: Hvorfor forlater jeg alt, når det siste jeg vil er å bli forlatt? Og hvor kommer tanken på å avslutte fra, når jeg bare vil fortsette som før?I Jeg klarer det ikke alene drar poeten helt bokstavelig til skogen og hytta. Bort fra en befolket verden. For å leve alene. Se på trærne og himmelen. Fange dyra i sin flukt. Lese og skrive. Spise og sove. Bryter litt ny jord. Jeg klarer det ikke alene, sier altså tittelen, samtidig som poeten gjør nettopp det: klarer seg, alene. Men det er likevel ikke en selvmotsigelse. Det er bare en av livets elementære og elendige sannheter: at ingen vil være alene, men alene er vi alle.