Bøker av Linn Strømsborg

Britt er sint. Hun er sint fordi hun ikke lever et annet liv. Og hun er sint fordi hun ikke vil leve et annet liv. Hun har nettopp skjelt ut datteren, ektemannen og alle vennene deres. Som egentlig er hans. Og det føltes godt.Nico er tilsynelatende Britts motpart. Ikke sint. Ikke tynget ned av forpliktelser. Ikke etablert. Ingen familie. Likevel digger hun Britts raseri.Faen, faen, faen handler om de forventninger en kvinne kan tillate seg å ha til livet, og de begrensninger til det samme som ennå ligger nedsunket i kulturen vår. Det er på høy tid å rase. Og rive ned. Og bygge nytt.

Roskilde. 13 år senere er hun tilbake på festivalen og med boksingelen Ok, en til.De fem unge voksne er blitt til tre litt eldre. De har kanskje slått opp telt litt lenger unna scenekanten, men egentlig er alt det samme. Det er telt og regn, Spaghetti 50 og lunka øl. Det er musikk og alt annet som gjør livet mirakuløst og fantastisk. Hvor mange historier utspiller seg på Roskilde hvert år, er det første spørsmålet hun stiller seg i boka fra 2009 – i 2022 er hun fortsatt ikke ferdig med å fortelle dem. For det går aldri over. Det kommer aldri til å gå over for henne.]]>

Handlingen i romanen er lagt til Roskildefestivalen. Hovedpersonen, som har vært på festivalen flere år på rad, forteller om de beste konsertene, de verste festene, og gutten som var her i fjor. Dette er forfatterens debutroman.

Nominert til Bokhandlerprisen 2019«Jeg er 35 år gammel. Jeg vil ikke ha barn.Dette er ikke noe jeg snakker med andre om. Det er noe jeg skammer meg over, noe jeg unngår, går lange muntlige omveier rundt. Når vennene mine snakker om å få barn, bytter jeg samtaleemne. Jeg vil ikke være skråsikker eller bastant, for plutselig våkner jeg en dag og har blitt en av dem, en vanlig kvinne i 30-åra som vil bli gravid, som vil stifte familie, som vil utvide livet mitt, kroppen min, hjertet mitt, til å romme flere enn meg selv. Det er lov å ombestemme seg.»Hovedpersonen i Linn Strømsborgs roman «Aldri, aldri, aldri» har aldri ønsket seg barn. Hun har vært samboer med Philip i åtte år, og de har vært enige om at de ikke skal ha barn - helt til nå. For kanskje vil Philip allikevel bli pappa? Og mens hennes to beste venner venter sitt første barn, og moren hennes stadig maser om barnebarn, og hverdagen renner over av småbarnsforeldre og fødsler og andres tidsklemmer, så står hun støtt i livet sitt og valget sitt om å ikke ville ha barn.Aldri, aldri, aldri er en roman om hvorfor vi får barn, og hvorfor vi ikke får barn. Det er historien om å velge noe annet enn det som forventes av en, men samtidig bare ønske seg et vanlig liv.

Eva lever et forholdsvis normalt, gjenkjennelig og godt liv. Jobb, egen leilighet, nye og gamle venner og så videre. Ingen grunn til bekymring, ytre sett. Men så en dag, på baderomsgulvet, får hun et panikkanfall. Og uten at hun skjønner hvorfor inntar frykten kroppen hennes, hun blir det veldig mange mennesker er: Engstelige, fryktsomme, utsatte. Hun søker seg bort fra vanlig samvær, vil heller sitte på rommet og passe på seg selv, eller løpe runder på Bislett sammen med ingen. Runder på runder som skal passe på henne, styrke kroppen, sørge for at hun ikke dør. Som hun kan gjøre når som helst. Folk dør jo hele tiden. Uten forvarsel. I alle aldre. Så hvorfor ikke Eva? Du dør ikke er både en veldig liten og nær sagt uendelig stor roman - om hvordan en ofte uforklarlig og tilsynelatende årsaksløs angst kan prege oss mennesker. Få oss til å søke bort fra det vi før søkte oss til. Fordi vi skjønner en grunnleggende grufull ting: at det ikke går av seg selv å være oss selv. Vi må slåss for det. Som regel mens ingen ser på. Men det er også en historie om å leve videre mens man slåss. Og om de venna som ikke slutter å ringe, selv om du aldri ringer tilbake. Jeg løper aleine, flere ganger i uka drar jeg hit, før jobb, etter jobb, løper runde på runde, forbedrer tidene mine, løper bak folk og forbi folk, varmer opp og løper ned etterpå, sitter på gulvet og tøyer, bruker kroppen min for å kjenne at den er der. Hver dag er jeg overraska over at den fortsatt er der.

Furuset er en forstadsroman om å ta et steg tilbake for kanskje å ta to fram. Den er Linn Strømsborgs andre etter debuten med Roskilde i 2009.Etter at Eva har levert master og drukket sjampis på taket og hengt en sommer med bestevennen Miriam, som skal til Paris til høsten, går det opp for henne at hun ikke aner hva hun skal ta seg til. Nå som verden er åpen og alt er mulig, forsvinner plutselig handlekraften. Hun bestemmer seg for å flytte hjem til mamma og pappa. Midlertidig, så klart. Til hun finner en jobb. Til hun kanskje har litt penger igjen.Mamma og pappa bor der de alltid bar bodd: på Furuset. Det gjør også den gamle vennegjengen til Eva, som hun mista litt i studietida. De har ikke dratt noe sted. Og før Eva vet ordet av det er hun, med sitt nye liv, tilbake i sin første verden. Det ligger en slags frivillig ufrivillighet i alt Eva foretar seg, og passivitet, som om hun både vil og ikke vil at livet skal skje med henne. Men når biler begynner å gå i lufta rundt henne, og foreldra finner det for godt å gå fra hverandre, skjønner hun at hun må varme opp og komme seg ut på bana. Men gjøre hva der?