Bøker av Marte Huke

Et svangerskap. En fødsel. Det første året. De første ordene. Ingenting er mer ordinært. Ingenting er mer usedvanlig. Et språk skal læres. En verden oppdages. En frihet gripes, en frihet som også innebærer begrensninger.Med en poets evne til å se verden ny har Marte Huke skrevet en diktsamling om det å få barn, som samtidig viser sammenhengene mennesket inngår i, både politisk, historisk og biologisk. Resultatet er blitt en rik, vakker og mangslungen bok fra en av Norges fremste poeter.

I denne boken utforsker Marte Huke det dramatiske og fortellende potensialet i poesien. I De fire årstidene utforsker Marte Huke i større grad enn tidligere det dramatiske og fortellende potensialet i poesien. Første del av boka kretser rundt et jeg og et du, en hage og et hus, og følger årstidenes prosesser. Men det er et ustabilt og komplisert univers, der ulike tider og steder blander seg sammen og årstidene sprenger seg ut av sin vanlige syklus. Denne kompleksiteten skaper uro, men sier også noe om friheten som finnes i og med språket og den skapende fantasien, og som får diktene til å bevege seg ut av hagen og huset, ut i verden.Marte Huke er født i Lørenskog, vokste opp på Ler i Melhus kommune og bor i Trondheim. Hun debuterte på Tiden med diktsamlingen Delta i 2002. Hun fulgte opp med Se sol i 2004, og Ta i mot i 2008.Huke arbeider også utenfor bokformatet, i samarbeid med kunstnere i andre sjangere, bl.a med tekst og lyd.Tekster av Marte Huke er oversatt til tysk, svensk, ungarsk, russisk, tsjetsjensk, slovakisk og kroatisk.

Hun er nitten år. Hun selger suvenirer til turistene langs riksveien. Hun bor i en varebil. Det er en sommerjobb. Snart skal hun til Bergen for å studere. Men nå er hun her, og med seg har hun bøkene sine og den tomme notatboken hun håper å kunne fylle med dikt. I et lavmælt og presist språk har Marte Huke skrevet frem et portrett av en ung kvinne på vei mot seg selv, i sin tilblivelse, så å si, åpen mot landskapet hun befinner seg i og menneskene hun møter. «Jeg savner ingen. Jeg vil sove. Elva går forbi, slutter ikke å renne. Den leter seg blindt fram, finner sine veier. Flommer over breddene, skaper nye løp. Jeg vil være en stein som vannet slikker. Jeg vil ingenting. Jeg vil bare det. Slites løs, drive med, uten spørsmål, uten sorg.»