Gjør som tusenvis av andre bokelskere
Abonner på vårt nyhetsbrev og få rabatter og inspirasjon til din neste leseopplevelse.
Ved å abonnere godtar du vår personvernerklæring.Du kan når som helst melde deg av våre nyhetsbrev.
No Town Called We writes through the death of elders, social panic, and the climate crisis via the lens of the multiply disabled, female-coded body approaching midlife. Punching through the veils of complacency and greed that shape the cultures of the petrostate, these poems are meditations on an emergency, dispatches from wombat burrows and prairie hospitals. They consider the variegated forms grief can take, both marking and resisting their own decay. Reimer asks: How do you and I relate? How might we commune? Can we enjoy our sick prostrated time? What does it mean to occupy a land? What duty of care do we owe each other? And poet, what have you done with the moon?
Abonner på vårt nyhetsbrev og få rabatter og inspirasjon til din neste leseopplevelse.
Ved å abonnere godtar du vår personvernerklæring.