Bøker av Stig Aasvik

Åsgårdstrand er den femte romanen i en kritikerrost og smått spektakulær serie fra en forfatter med et helt egenartet og ambisiøst litterært prosjekt. Stig Aasvik startet det hele med Lofotveggen i 2017. Bøkene kan leses hver for seg, men har en konsistent form, en indre sammenheng og en rød tråd: Et fragmentarisk liv som ligner forfatterens. Åsgårdstrand er en liten by ved Oslofjorden, men også en tilstand, et åpent sår i hovedpersonens liv. Seinvinteren 1989 dør moren hans brått. Familien går i oppløsning. Hovedpersonen står ved terskelen til voksenlivet, kjenner seg forlatt og uforberedt. Av alle tanker som strømmer gjennom ham, er det én som klorer seg fast: forsvinne, fra familien og Åsgårdstrand, fra alt. Hovedpersonen er en middelaldrende mann når han skriver om tenåringens oppbrudd og tapserfaring. Vi møter ham i hverdagen, han er familiefar og forfatter. Minnene er fragmenterte, skjøre og usikre. Hvordan kan han stole på dem? Stole på seg selv? Minnearbeidet blir en måte å leve på. En annen overlevelsesstrategi handler om å akseptere dødens nærvær. Romanen Åsgårdstrand har ingen tradisjonell handling, ingen kapitler eller avsnitt. Formen er en fusjon av sansning og tenkning. Det som står på spill utfolder seg i språket, i den litterære stemmen.

Tøyenparken er den fjerde roman i en serie som ble påbegynt med Lofotveggen (2017). Bøkene kan leses hver for seg, men har en konsistent form, en indre sammenheng og en rød tråd: Et fragmentarisk liv som ligner forfatterens.Tøyenparken er en park i Oslo, men også en del av en indre bevissthetsstrøm, en roman som foregår i hodet på hovedpersonen, Stig Aasvik. Fortid og samtid faller sammen og forgreiner seg i et uavbrutt og virvlende og dirrende nå.Tøyenparken rommer én bevissthet, men også en hel verden. Til sammen er den en vev av eksistensielle problemstillinger, språklige overskridelser, humor og alvor, glupsk livsappetitt, angst og hysteri. Romanen har en sanselig tilstedeværelse, en vrang og følsom stemme. Et vinddrag kan være like viktig som et selvbedrag, fralandsvind kan henge seg på et ønske om å forsvinne, stenge eller åpne, for noe eller noen, alt dette vi forbinder med Stig Aasviks poetiske prosa. Og som tidligere: Beskrivelsene utfolder seg som form, men også som pust og rytme, rom og tid, som en måte å være på.

Stig Aasvik skriver sitt liv. Årets døde er en forlengelse av tematikken i hans to siste romaner, Lofotveggen og Ordføreren i Oslo. Vi befinner oss fortsatt i Stigs hode. Vi leser om barndom og sorg, små og store problemstillinger, som å forene samliv og oppdrageransvar med selvforakt og andre akutte, eksistensielle utfordringer. Aasviks blikk er som alltid ærlig, nysgjerrig, skarpt og drømmende.

Ordføreren i Oslo er en roman som foregår i hodet på Stig Aasvik mens han ligger på sofaen og venter på at familien skal komme hjem. Han er arbeidsløs og deprimert. Han har ingen andre ambisjoner enn om å bli liggende på sofaen, strekke på beina for å gå en og annen tur, lese og skrive det han selv vil. I en virvlende og drivende indre bevisshetsstrøm forteller Stig Aasvik om hvordan det er å være på kollisjonskurs med seg selv, sine nærmeste, samfunnet, ja, med livet.I sin forrige roman Lofotveggen satt Stig Aasvik på jobbsøkerkurs i regi av Nav. Lofotveggen fikk strålende anmeldelser, og Ordføreren i Oslo fortsetter der Lofotveggen slapp. Hovedpersonen befinner seg på oppfølgingstiltak via Nav. Han trenger fortsatt en jobb. Men er det sånn at han trenger dagpenger fra Nav mer enn han trenger en jobb? Frihet mer enn en arbeidsavtale? Fra sofaen blir vi med på oppfølgingstiltak på Helsfyr, på kafé, på tur i Tøyenparken, på reise til Australia, på løpetur rundt Nøklevann, på Vålerenga-trening sammen med sønnen, tilbake til morens plutselige dødsfall, oppbruddet og kranglene med faren. Ordføreren i Oslo er en mørk, desperat og dypt original roman.

I Lofotveggen veves Stig Aasviks fortid og nåtid sammen i en bevissthetsstrøm; oppvekst, reisene til farens hjemsted i Lofoten, familieliv, jobbsøkerkurs; små og større hendelser, små og større sår, vanskelige og vonde opplevelser, alt velter fram, vrenges og forstørres. Lofotveggen er en ambisiøs roman, en kompleks, musikalsk, mørk, drømmende og lyrisk fortelling om å være menneske, her og nå.

Stig inviteres til Spania for å feire jul med familien. Han vil gjerne reise, men han er blakk og dessuten har han en elektrisk elefant å ta seg av. Dette er forfatterens debut.

Romanen er en realistisk studie av forfatterens hverdag. Vi blir kjent med menneskene i hans liv og får et innblikk i hverdagen som språkkonsulent på Stortinget.

En mann vandrer gjennom gatene i Buenos Aires. Han drikker, spiser blodige biffer og ser på kvinner. Hele tiden tenker han på søsteren sin. Hun som ikke lenger orket det norske småbylivet. Søsteren som brøt opp og sammen med familien flyttet til Spania. Søsteren som ville gi barna sine en oppvekst på solsiden. Resultatet av denne historien fører oss til Spania og til Norge, men også til Argentina, der fortelleren vandrer omkring med søsterens historie i hodet. Han forsøker å oppsumere hva som har skjedd. Spørsmålet er: Skal han gå i hundene eller skal han frigjøre seg fra fortiden, komme seg videre?