Bøker utgitt av Forlaget Oktober

Det har regnet uten opphold hele høsten. Skogen, markene, myrene i Nord-Sverige er gjennomtrukket -jorden er mettet. Det er her, hvor Lulevassdraget strekker seg inn mot norskegrensen, at kraftverkenes store vannmagasiner ligger på rad. Og nede ved kysten ligger byene. En dag hender det som aldri skal skje. En liten sprekk i et damanleggutvides, demningene brister - en katastrofe er under utvikling. En grå vegg av vann reiser seg. Flodbølgen velter fram, og den skal én vei - nedover. Blant dem som rammes, er mannen som kjører for livet i sin elskede sports-Saab mens tsunamien vokser i bakspeilet. Her erhelikopterpiloten, som hadde planlagt selvmord denne dagen, men i stedet blir redningsmann for mange. Hans fraskilte kone skaper igjen problemer for ham, mens hans gravide datter klamrer seg fast i et flytende hus. En kraftverksarbeider blir rasende på en ung kvinne og søker hevn. En kvinne nede i Luleå prøver desperat å forsere den endeløse, helt stillestående bilkøen ut av byen for å komme hjem til sin datter. Fallvann er en intens og åndeløst spennende katastroferoman -og samtidig full av Mikael Niemis varme, poesi og humor.

I romanen "Felemakaren" tar Edvard Hoem utgangspunkt i eit dystert familieminne som også er omtalt i romanen "Heimlandet barndom" (1985): Ei ung tenestejente som skal ha barn med Pe, bror til Lars Olsen, som er hovudperson i romanen, blir borte ein kveld, og bygda går manngard i ei veke utan å finne henne. Pe blir mistenkt for drapet, og så frifunnen av retten, men ikkje av folkesnakket og ikkje av Lars. Brørne snakkar ikkje til kvarandre på meir enn femti år. Lars drøymer om å bli skipper på eiga skute, men krigen og samfunnstilstanden stenger alle utvegar for han. Han blir utskriven til å vera med i slaget på Københavns Red i 1801, og sidan er han krigsfange på eit britisk fangeskip i fem år. Under dette miserable opphaldet møter han ein franskmann som lærer han å bygge fiolinar. Dermed snur alt. Da han endeleg kjem heim igjen, slår han seg ned som felemakar i Kristiansund, der han lever eit lykkeleg liv i 25 år, med kona Gunnhild og sju døtrer. "Felemakaren" er romanen om korleis alt blir annleis enn tenkt, om ulykke og broderstrid, men der livet likevel til slutt framstår som ei ufortent gåve. Felemakar Lars Olsen Hoem var født i Romsdal i 1782. Han var grandonkel til Serianna, som vart gift med Knut Hansen Nesje, slåttekaren i Hoems slektskrønike.

Vinteren og våren 2009 bestemte Kristopher Schau seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, begravelser som av ulike årsaker tas hånd om av det offentlige: "Men hva når ikke et eneste menneske er til stede under bisettelsen? En ting er at klemmene og anekdotene i etterkant uteblir og at ingen sitter der og kjemper med tårene mens presten går gjennom rutinene, men hva er det egentlig som skjer? Skjer det noe? Er det noe? Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk sort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter. Det var bare derfor. Jeg ville vite hva dette var og jeg ville være der."

Kjell Askildsen (f. 1929) regnes som en av de største novelleforfatterne i norsk litteratur. Denne boka inneholder 18 av Askildsens noveller - for første gang i forfatterens eget utvalg. Innholder novellene: Jeg er ikke sånn, jeg er ikke sånn | Elisabeth | Alt som før | Høysommer | Carl Lange | Et stort øde landskap | Spikeren i kirsebærtreet | Min søsters ansikt | Hundene i Tessaloniki | En plutselig frigjørende tanke | Gresshoppen | De usynlige | Et deilig sted | Møte | Mardons natt | Ingrid Langbakke | Jokeren | Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten.Etterord av forlegger Geir Berdahl.«Det finnes gode forfattere i Norge og noen få svært gode - og så er det Kjell Askildsen. For meg står han i en klasse for seg. Han er blitt kalt .forfatternes forfatter.; det synes jeg er å redusere ham. Han er først og fremst lesernes forfatter» LINN ULLMANN«Jeg leser Kjell Askildsen. Jeg tror jeg har hans samlede produksjon, som er som alt det Giacometti produserte under eksiltiden i Sveits, på flukt fra tyskerne: en fyrstikkeske med noen tynne skulpturer. Den er uuttømmelig. Når jeg leser Proust er det som én eneste sterk kameraføring fra det ytre til det indre og tilbake igjen. Man stanser ikke før man selv er ferdig. Askildsens setninger må jeg lese to tre fire ganger og deretter begynne på nytt igjen. Ordene hans blir værende, de er som toner som glir ut i et dunkelt landskap og man vet ikke hvor de opphører»LARS NORÉN

«Sentrumsungdommen bygde hytte på åsen. Einsemde kom oppover bekken. Det pip i bringa til Sverre. Miljøvernrådgjevaren vart åleine. Britt sendte julekort. Vinden lova ingenting. Han sikra seg garden og vart uvenn med alle syskena». «Jordsjukantologien» er ei fleirstemd diktsamling. Små portrett i eit bygdeunivers. Kva er eigentleg jordsjuke? Kapitalistisk eigesjuke? Lengt mot molda? Sjuk jord? Kjærleik? Sjalusi? Havari?

Det bor en familie på en øde plass dypt inne i skogen. Der finnes Urd. Hun er den tredje yngste i en søskenflokk på åtte. Urd har et skarpt blikk for alle slags dyr og insekter, døde og levende: ravner, rever, kråker og fluer, dyreskjeletter og hodeskaller; og en varhet for mørke og bortgjemte steder: drømmer, grotter, hull i bakken og skjulte rom i huset. Pappa er tømmerhogger og ofte borte i uker og måneder i strekk. Når han kommer hjem, sover han i en ombygd buss som står på tunet. Mamma drikker kaffe og røyker på kjøkkenet, og hun tar lange bad når som helst på døgnet. Det er knapt med mat og ømhet. En skyggeaktig skikkelse dukker opp i skogen. Ei revesaks mellom trærne blir stadig spent opp på ny. Huset går langsomt i oppløsning; ting forsvinner fra alle rom, og rottene er på vei fra byen, de snuser seg fram til familien. "Skabelon" er skrevet i et knapt og usentimentalt språk, samtidig som fortellingen har en svermerisk, gotisk og mørkt romantisk kvalitet, der virkeligheten og det sannsynlige brått kan settes til side.

Vi lever livet vårt blant tingene. Vanligvis er tingene bakgrunnen som alt det viktige utspiller seg mot - sengen vi ble født i, med sitt hvite laken; marken under kirsebærtreet utenfor vinduet der vi sov som barn, hvit som av snø de få dagene i året treet blomstret av; støvdottene i hjørnet på lokalet hvor bryllupsfesten ble holdt, grå og myke og så vare for alle luftens bevegelser; bordet vi kanskje en gang vil dø ved, fatet med makrell og skivene med agurk som kanskje vil stå på det. I denne boken er det tingene som står i forgrunnen. «Om året» samler de fire bøkene «Om høsten», «Om vinteren», «Om våren» og «Om» sommeren til én bok. Den er skrevet av en far til hans datter, i tiden fra barnet vokser i morens mage til hun er noen måneder gammel, og den handler om gleden ved tingene og gleden ved livet, selv når det er på sitt vanskeligste. Verket er illustrert av fremstående, nålevende kunstnere. «Om høsten» er illustrert av Vanessa Baird «Om vinteren» er illustrert av Lars Lerin «Om våren» er illustrert av Anna Bjerger «Om sommeren» er illustrert av Anselm Kiefer

Susanna er ei ung jente som ikke tilpasser seg, og som ofte går over egne og andres grenser. Det er så mye hun forsøker å finne ut av: hvem hun skal være, hva et vennskap kan bety og om familietilhørighet trenger å være avgjørende for hva slags liv en skal leve. Mens faren levde var hun knyttet til ham, og tilpasset seg hans humør og hans syn på de andre. Etter at faren og søsknene hennes dør i en brann, har hun bare moren igjen, og hun kan ikke ha henne. Hva er den viktigste relasjonen i et liv? Hvem er vi for oss selv og sammen med andre? Slike spørsmål reiser Susanna, alene med en bemerkelsesverdig blanding av kraft og skjørhet. Rita Paramalingam (f. 1993) i Oslo debuterte i 2017 med romanen La meg bli med deg. Susanna, alene er hennes andre roman.

SEPTEMBERSONG Eg heng fast i fortida. Til så lenge heng eg fast i fortida. Eg heng fast i sommaren og minnest framleis å vere brun på armane, i panna, på kinna og nedover halsen. Morgonane ser eg det i spegelen utover i september. Morgonane ser eg huda bleikne utover i september. Utover i september bleiknar minnet og ved juletider er eg kvit, ikkje som snø, likevel vinterkvit. "Det er naturleg å vere menneske. Vegen til Geiranger" er ei vandring i fotefar frå barndom og ungdom. I denne boka har erindringa og minnet ein sentral plass, saman med eit aldri kvilande medvit om den nådelause tidas gang - om tilkomst, forandring og forsvinning.

Bjørn Hansen-trilogien samlet i én bok! Om Ellevte roman, bok atten: En morgen i slutten av august står Bjørn Hansen på Kongsberg jernbanestasjon og venter på sønnen sin. Han er blitt femti år, og det er fire år siden han forlot Turid Lammers, kvinnen som i sin tid var årsaken til at han reiste fra kone og barn og flyttet til Kongsberg for å følge «drømmen om stjålen lykke». Men heller ikke møtet med sønnen fyller Bjørn Hansens tilværelse med det innhold som han lengter etter, og i protest mot livet tenker han ut en plan for å virkeliggjøre sitt store Nei. «suverent gjort ... ei av dei mest fantastiske skildringar i norsk litteratur av forholdet mellom far og son, grufull i sin gjennomreflekterte ynde» Otto Hageberg, Aftenposten .... .................. Om 17. roman: I 17. roman møter vi Bjørn Hansen igjen. Han er blitt pensjonist og har for lengst sonet ferdig en fengselsdom for forsikringssvindel. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre. Men så bestemmer han seg for å ta kontakt med sønnen, som han ikke har sett på femten år. «en av mine faste kandidater til Nobelprisen» Nils Schwartz, Expressen Om Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen: En dag banker svigerdatteren på Bj. Hansens dør. Med seg har hun Bj. Hansens barnebarn Wiggo, som skal begynne å studere ved Universitetet i Oslo, og som hun har bestemt at skal bo på hybel hos sin farfar. Dette er Solstads 19. roman, og den tredje romanen om Bjørn Hansen. Med det blir trilogien om kemneren fra Kongsberg stående som et av Solstads hovedverk. «Dag Solstads siste bok er en fulladet litterær energibombe!» Sindre Hovdenakk, VG ..