Bøker utgitt av Gyldendal Norsk Forlag AS

I sin 12. diktsamling for voksne fortsetter Hanne Bramness sin undersøkelse av håpets vilkår. Under diktene ligger en fortelling om oppbrudd og forandring. Den tangerer fortellinger fra historien, og både den og muligheten for forskjellige framtider påvirker øyeblikket på måter vi bare kan ane. Å finne et språk for anelsen, for det som kanskje finnes, er diktets oppgave. Men hva om de antennene som er til rådighet er formet i ei tid som er forbi, er utdaterte fordi verden har forandret seg på en dramatisk måte? Dette er politiske dikt, dikt om mørke sider av historien, også den personlige. Det er dikt som lytter etter nesten umerkelige inntrykk, ting som er glemt eller skjult som på flere måter kan være vanskelig å oppdage, men som kan gi forståelse og håp.

Han har skrevet en roman han ikke vil gi ut. Den handler om et ungt kjærestepar som skal ta en fem år lang pause fra hverandre for å få nok erfaring til å kunne velge hverandre på riktige premisser - om de fremdeles ønsker det. Leseren inviteres inn i den upubliserte romanen og inn i fortellerens liv slik det fortonte seg under den årelange skriveprosessen. Underveis i fortellingen dukker det opp stadig nye fortellinger, nye potensielle romaner. Odalen er en roman om en roman. Om hvordan livet og skrivingen kan komme i veien for hverandre. Om forsøk på å finne noe å tro på gjennom å dikte.

Ny helt i Lesebra.Benny er en gutt som føler seg tryggest sammen med kosedyret sitt. Men så, uten forvarsel, dukker det opp en stor utfordring: Benny blir bedt om å spille sin første fotballkamp. Det går ikke så bra. Han faller og sklir, og noen roper: «Taper!». Men da skjer det noe med Benny. Plutselig blir han som en tiger!Dette er den første boken om Benny. Anneli Klepp introduserer altså en helt ny helt i Lesebra, etter at hun i 2020 fullførte tolvte og siste bok i den populære Tor & Mia-serien. Hun har gledet titusener av ferske lesere med humoristiske og spennende fortellinger som det er lett å kjenne seg igjen i. Serien Lines verden er for barn som er klar for å lese litt lengre bøker.Åshild Irgens (f. 1976) er tegner og illustratør med bakgrunn fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har illustrert en lang rekke barne- og billedbøker, blant annet Tenkeboka av Birte Svatun og Tonje Glimmerdal av Maria Parr.

I «Skapelsens sukk og klage» reflekterer Kari Løvaas over menneskets selvforståelse som skapt og skapende, og som både mer opphøyd og mer fordervet enn andre skapninger. Bokessayet tar form av et «bestiarium» av omsorgsfulle lesninger og dristige assosiasjonssprang, som omfatter en mengde mytiske og litterære dyr og skikkelser. I denne første delen av bestiariet befinner vi oss midt i det landskapet der Selma Lagerlöf i sin tid diktet fram en av de mest bevegende skikkelsene i svensk litteratur: Keiseren av Portugalia, en värmlandsk Kong Lear. For Løvaas, som har en sønn med Downs syndrom, blir Lagerlöf med sin narrekonge en av flere veivisere i retning av en utopi: et samfunn der menneskedannelse ikke handler om sortering og perfeksjonering, en fortelling om beskyttelse som bygger på tillit, ikke frykt. Blant de øvrige veiviserne kan nevnes: Walter Benjamin, Karin Boye, Lars Ahlin, Paul Celan, Lars Amund Vaage og Kerstin Ekman.

Går det an å omsette absurdisme til eit faktisk levesett? Kvar hamnar ein dersom ein reindyrkar inkonsekvens og det idiotiske? «Stupet og handa» er ein framtidsroman om korleis ein ung diabetikar reagerer når ei stor hand grip inn i livet hans, om korleis han vert kjend med ein annan diabetikar som i tillegg er naken, og om planane dei legg for å stele insulin saman. I eit språk som kan gi kjensla av å sjå ein Buster Keaton-film, blir ein vitne til ein skilsettande flytur over Atlanteren, til eit Disneyland dei færraste enno kjenner. Dette er ein baksidetekst som liknar andre baksidetekstar, på ein roman som liknar på få andre romanar. Gripande og forbløffande, om livet på utsida av røynda og innsida av realiteten.

I spennet mellom The Big Bang og nåtiden skaper Skyggen av et dikt et undringsspråk for skapelse og evolusjon. Gjennom kjente scener fra bibelhistorien skaper diktene nye synsvinkler på menneskets plass i universet, på glemsel og hukommelse, på kjærlighet og nåde. Det slående billedspråket har en særegen kombinasjon av ømhet og autoritet. Dette er en bok som henter virkemidler fra poesiens historie helt tilbake til antikken og fram til modernismen. Skyggen av et dikt er noe så sjeldent som en poetisk kosmologi som fører tankene til Den guddommelige komedie og Skapelsen, Mennesket og Messias.

Kloke og musikalske dikt i spennet mellom glemsel, tap og håp.Diktene i Ingrid Nielsens andre diktsamling leter seg frem til sprekker i den synlige verden, utålmodige etter å finne utganger og nye muligheter for liv og sansning - for en annerledes frihet. Diktene kan forflytte seg fra ekornøyets svarte blunk i en skog, via et skrått ord i en trappeoppgang til et gatekapell i Italia. Her er kjærlighetsdikt om en sekundlang drøm, om å gå seg vill i Manchesters gigantiske haller; og her er dikt der ulike stemmer fletter seg sammen og åpner glemte minner, håp om redning, ord som bærer. Dette er en samling dikt som trekkes mot forbindelsene mellom et liv her og nå og de andre stedene som viser seg, i drømmer og bilder, og i andres stemmer. Kort sagt: Dikt som sirkler omkring steder der en Jakobsstige kunne ha vært reist.Anmelderne mener:«Utforskende og drømmende dikt av beste merke.»Henning Howlid Wærp, Aftenposten«Diktene er skrevet på en måte som blander autoritet med barnlighet. Rytmen i dem oppleves ivaretagende, mens de likevel ofte er på vei ut av det trygge, utålmodig etter å skape en større frihet for tankene og livsutfoldelsen. [...] Nielsen er ingen formfornyer eller språkkritiker, men variasjonen i uttrykk vitner likevel om en poet med selvtillit og ledighet. Åpenheten mot mysteriene, mot det ukjente midt i alt det vante, gjør at diktene beholder en ferskhet, og dessuten at man som leser får lyst til å bære med seg denne poetiske holdningen ut i livet. Den nevnte viljen til å avsløre verden fører først og fremst til en dypere sansning av den, og en større varhet for alt vi ikke vet eller kan vite. Avsløringen lar vente på seg, og sånn sett er poeten dømt til å fortsette - heldigvis.»Katrine Heiberg, Morgenbladet«Poetisk universalkur mot pandemi og alle andre plager [...] Med Ingrid Nielsen som tolk blir vi rikare på augeblikk å halda tak i, rikare på håpet om at det finst noko bak, eit større rom og meir meining.»Sofie Braut, Stavanger Aftenblad«I Ingrid Nielsens poesi bærer den synlige verden i seg et håp om tingenes andre side. [...] [Den] stadige vekslingen mellom innside og utside gjør diktene til Nielsen dynamiske, og skjerper leserens oppmerksomhet. [...] Den andre jakobsstigen handler mye om individets porøse yttergrenser. Flere av diktene strekker seg mot andre og fokuserer på intimitet, uten at relasjonens art - er det en venn, et barn, en kjæreste? - er tydelig utskrevet. Diktene går i blant så nært på den andre, at ansiktet viskes ut og blir "...den tynne huden under øynene ...råsilkehuden ...". Diktet "Vær meg i morgen" - et høydepunkt i samlingen - er et besatt dikt, med en intensitet som sprenger seg ut av det veltalende og gir ordrer, desperat: "Gå inn dit jeg var (uten å ringe på) / ta meg ut derfra (uten å spørre) / og ras for meg ...". Grensen mellom diktets du og diktets jeg splintres i en umulig ikke-samtale, som stadfester den enes absolutte avhengighet av den andre. Når diktet nærmest skriker: "Skriv alt ned / for meg." er skillet mellom individets utside og innside fullstendig utvisket, og denne nærheten er både redning og utslettelse. Denne kompleksiteten er talende for hvor nødvendige og akutte disse diktene er.»Gunnar Wærnes, Vårt Land«I Ingrid Nielsens dikt er veggene mellom drøm, historie og natur fulle av fruktbare hull. [Diktene] er ofte konkrete observasjoner, de tar avsats i illustrasjoner, gjenstander og rom, eller de har sine utspring i minnebilder, planter, ja, naturen i dens utrolige alminnelighet. Men tingverdenen er også åsted for historiens oppsamling, slik språket er det: Hvorfor heter det "revebjelle"? Hvorfor het fjellflokken "jakobsstige"? Diktet om fjellflokken avslutter med et spørsmål: "Finnes det andre stiger, bare uten navn?" Fra det tilforlatelige leder spørsmålet mot bruddflatene i det vi kjenner til, bruddflater mot noe forsøksvis hellig eller sammenbindende, og dessuten menneskets lengsel etter forløsning - være seg i åndelig forstand, eller ved en dypere erkjennelse av vår omskiftelige plass i samspillet med naturen og dens arkiv. [...] Spørsmålet om hva som blir igjen av historien klinger gjennom Den andre Jakobsstigen. Diktet "Bortenfor (i baren)", som gjenforteller et møte med en gammel bekjent, lar forventning treffe aldring, to mennesker og havet av tid mellom dem - og deres samtale, om andre skrivende, og om tekstene som står igjen etter dem, uten å røpe virkeligheten, men som fragmenter av erfaring, slik også selve diktet blir et fragment, både privat minne og bilde av tidens strøm. For der bekjentskapet, som kjærligheten og berøringen - gjentatte motiver i bokas midtseksjon - forsvinner, blir navnene og minnene igjen, i påvente av å leses, og å tolkes. På den andre siden av bokas spenn står da de naturnære øyeblikkene, blomstene på marken og deres underlige navn, som i en viss forstand ikke kan tolkes, men må sanses ...»Even Teistung, Klassekampen«... stor lyrisk spennvidde, vilje til fornyelse og sjelden for...

Mosaikkspeilet er en samling av fem noveller som gjør ulike nedslag i det som kan leses som ett livsløp, men som også kan være ulike karakterer i beslekta miljøer. Her finner vi Petterson/Saabye Christensen-aktige oppvekstskildringer der røffhet og rølp møter sensitivitet og varme, vennskap og tragiske skjebner, nostalgi og beinhard realisme og et maskulint persongalleri som sliter med både livet og følelsene. I senter av samlinga står «Prosjekt Geppetto», en dypt original novelle som dykker dypt i de mest komplekse psykologiske mekanismene hjernen har å by på: schizofreniens og søvnens gåter.

Hun befinner seg allerede i fase fire på Reisberg-skalaen for demente. Sønnen forsøker å hjelpe moren så godt han kan, men det er likevel bare snakk om tid før den terminale fasen inntreffer. Han bestemmer seg for å skrive om henne. Hvem hun var. Hva som kjennetegnet henne. Hvilke betingelser hun var underlagt - som en del av den norske arbeiderklassen etter krigen, som hustru og mor i et rekkehus i Sandefjord. Samtidig blir han han nødt til å stille seg selv de samme spørsmålene: Hvordan bli et selvstendig og anstendig menneske? Og hvordan er det egentlig mulig i et moderne samfunn? Med innsikter fra filosofi, hjerneforskning, litteratur og sosiologi er Mor forsvinner blitt en roman som våger å stille de aller største spørsmålene. Samtidig er det blitt en hjerteskjærende og desperat fortelling om språkets makt og avmakt, om en sønn og en mor, om krysningspunktet mellom ønsket om å forstå, og erkjennelsen av å miste.

Viktor sov den dagen verden gikk under. Først morgenen etter oppdager han de tomme gatene. Alle menneskene er borte. Viktor pleier sjelden å forlate leiligheten, og det eneste mennesket han har hatt kontakt med de siste årene, er moren, som to ganger i uken kommer med mat. Men også moren er forsvunnet. Det kan virke som om bare hundene er igjen. Noen dager etter går strømmen, og vannet blir borte. Han er nødt til å foreta seg noe. Da han endelig går ut, oppdager han en ny, forunderlig verden: Alt er gratis, det finnes ingen regler. For første gang i livet er han helt fri. Kanskje sivilisasjonens kollaps er det beste som har skjedd ham. Men så viser det seg at han ikke er alene.

Fortellinger fra alle tider, fortalt av våre fremste sakprosaforfattere, biografer og formidlere!Juleheftene er blitt en av våre viktige tradisjoner, og i dette heftet byr vi på fortellinger med historisk og tradisjonsrik klangbunn. Ingar Sletten Kolloen forteller om den første krigsjulen, om samhold og framtidshåp, mens Per Arne Dahl, tidligere biskop og forfatter av Sårbarhetens kraft, skriver om julens budskap og hvordan vi kan bruke dette i våre moderne liv. Forfatter og historiker Tore Skeie skriver med innsikt og innlevelse om julefeiring i middelalderen, og Sverre Mørkhagen forteller om en sjeldent god jul i familien Ibsen. Vi møter Liv Ullmann som forteller om sin barndoms julaften i Trondheim, det handler om å lengte og kanskje kunne komme hjem til jul. I «Inn i granskauen igjen for å hogge julepresang» skriver Sigri Sandberg om vårt elskede grantre, og deler fornøyelige sannheter om London-granen, som Norge hvert år gir i gave til engelskmennene. Med i heftet er også historien om Ingrid Espelid Hovig og hennes forberedelser kvelden før kvelden, samt fortellingen om de vakre kjærlighetsbrevene som ble utvekslet mellom Fridtjof Nansen og kona Eva. Og, ikke minst, Ronny Brede Aases tanker om den første julen med sin egen lille familie.

Brødre er en nær og fortettet roman om å bære med seg en verden som ikke lenger er befolket. Det handler om å ha en bror du beundrer og aldri når frem til, en som går rett forbi deg i skolegården uten å hilse. Det handler om en kjærlighet som aldri kan bli uttalt og nesten ikke kjennes på. Det handler om musikk, seksualitet og klasse. Om å bli stanset av en kroppslig følelse av at ingenting er mulig, og om å finne en utvei i det å bli god til noe. Og det handler om redselen for å få noe som siden kan bli mistet.

«Været og uvirksomheten» handler om Ådne. Ådne er en enkel mann og av og til et medmenneske. Han lever her og nå og er i en alder mellom 42 og 47 år. Ådne tror han kommer fra Oslo, i hvert fall svarer han det hvis noen spør. Ådne har kontakt med vennene Petter og Tor, og sønnen, men som regel er han alene, med seg og sitt, i det været som måtte oppstå fra dag til dag.

«Mesterlige essays resulterer i fantastisk samling.» Cornelius C. Steinkjer, SubjektSpråk og erfaring er en samling essays om europeisk lyrikk, samt analyser av henholdsvis Ibsen og Sofokles. Gjennomgående er det tale om forfattere hvis poesi tematiserer betydningen av å finne et språk for livserfaringer og livsopplevelser som må kunne kalles ekstreme; blant annet skriver forfatteren om Gunvor Hofmo, Paul Celan, Marina Tsvetajeva, Ingeborg Bachmann og Sylvia Plath. Haugane fletter disse lesningene nennsomt sammen med beretninger om sin egen dramatiske og til dels gruoppvekkende livserfaring.Språk og erfaring er en sterk og interessevekkende leseopplevelse.Om boken:«Som ramme gjør disse tekstene det mulig å lese boka, ikke kun som essaysamling, men som litterær selvbiografi via omveier: et langt vitnesbyrd om omsorgssvikt, og det kontinuerlige arbeidet med å nå fram til et språk som kan ordne historien, gjøre den begripelig og erkjennbar - ikke kun for forfatteren, men, i egenskap av litteratur, også for leseren. Det er ikke snakk om litterær 'terapi', men, som Haugane selv skriver, om 'å prøve å stable en liten virkelighet på beina'. Det har blitt en både fin og sterk bok.»Even Teistung, Klassekampen«De ulike essaya, skrevet over mange år (noen har tidligere vært på trykk), er alle nøkternt, utforskende og samvittighetsfullt skrevet. Som helhet framhever de det verdifulle i å kunne finne gjenkjennelse i litteraturen - samtidig som litteraturen også overskrider gjenkjennelsen, ved å gi mulighet til å utvide perspektivet. Gjennom hele boka skinner klokskap: Hun bruker sorgen til å tenke med.»Ulla Svalheim, Vårt Land«Karin Haugane tenker med sorgen, men hun tenker også med kunsten. Hun sanser seg frem ved hjelp av film og poesi, og hun forhandler så å si frem sin egen livs- og virkelighetsforståelse med kunsten. I tillegg belyser hun samfunnsproblemer og har ambisjoner om å bidra til å endre verden. Det står det også respekt av.»Atle Christiansen, Aftenposten«Mesterlige essays resulterer i fantastisk samling.»Cornelius C. Steinkjer, Subjekt«Som forfatter besitter Haugane en lærd ømhet som vitner om at litteraturen først og fremst handler om å finne seg til rette i verden. Som leser er det vanskelig å tenke seg noen bedre egnet fortolker og formidler av denne poesien.»Sigurd Tenningen, Morgenbladet«Lesingane til Haugane, anten ho greier ut om gjendiktinga av Rimbaud, eller skriv om Paul Celan, er opnande. Her finst ikkje berre nærsynte og detaljerte lesingar av einskilddikt, snarare fangar ho det poetiske utgangspunktet hos forfattaren, den poetiske motoren, ved å veve biografi og litteratur samen, ved å sikte mot staden der liv og draum, ideal og realitet møtest og bryt mot kvarandre.»Sindre Ekrheim, humbaba.no«Haugane viser frem lesingens eksistensielle side på en måte som både ryster og gir håp, og dermed virkelig får frem de store opplevelsene lesingen kan gi.»Kåre Bulie, Klassekampen

Antropologiens uoffisielle maksime: Don't fuck the natives!Martinique er tilsynelatende et tropisk paradis, men antropologistudenten Fam drar ikke dit for å snylte på varme, sprit og brune kropper. Hun skal forske. Dette er jobb.Gradvis innser hun at øya befinner seg midt i en økologisk katastrofe. Plantevernmidler har forurenset jordsmonnet, og Fam møter en mann som lar henne forstå hva det innebærer å leve på en forgiftet øy. Men hvor intim kan man være med en person som man også vil forske på?Felt er en fortelling om kolonialistiske maktstrukturer, eksotisering og privilegier, og om konflikten mellom det å ville være noe stort og å være et stort menneske.Om romanen:«Denne romanen forteller om antropologisk feltarbeid på en måte som aldri ville ha fungert akademisk. Den er sanselig og erfaringsnær, skrevet med en eksistensiell nerve som gjør den medrivende og engasjerende. Flere burde skrive slike bøker - enda flere bør lese denne.»Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi«Vilde Fastvold skriv klokt om kvit skuld i debutromanen Felt.Fastvold lèt hovudpersonens eigne endringsforteljinger gå inn i ein større kolonial og økokritisk kontekst. [...] Slik fortel Felt på danningsromanens vis og med sosialantropologiens termar ledig, lett og smart om kva krefter som kan vere med på å forme eit menneske og eit samfunn.»Margunn Vikingstad, Morgenbladet«Les! Dette er en av reisene du kan foreta denne koronavåren.»Vidar Kvalshaug, Bok 365«Felt lykkes godt med å få frem hvordan private relasjoner som oppstår i felt på en og samme tid kan speile og tildekke maktforhold. For selv om relasjonen mellom Fam og Theo er utpreget kroppslig og seksualisert, gir romanen inntrykk av at de kroppsliggjorte historiske makrostrukturene, som det heter på fagspråket, ikke lar seg uttrykke i et adekvat språk dem imellom. Kanskje nettopp fordi strukturene er så kroppsliggjorte, lar de seg vanskelig verbalisere.»Tora Ask Fossen, BLA«Intenst og ubehagelig om moralske og kroppslige grenser [...] Skjønnlitteraturen åpner for å utforske grensesituasjoner og la leseren se gjennom blikket til en aktør iaksjon. Det kan vanskelig gjøres like brutalt og nyansert i andre sjangre, noe Fastvold demonstrerer med presisjon og tyngde i sin debut - ingen liten bragd!»Anna Serafima Svendsen Kvam, Universitas«Vilde Fastvold lager ikke svart-hvitt-portretter, det går både an å identifisere seg med og frastøtes av Fam. Historien om den hvite kvinnen i felt er et spark mot sider av forskning, men også mot sider av bistandsarbeid og turisme. I tillegg inneholder den en nyansering av gjensidige fordommer og måter å betrakte «de andre» på. Når historien også er engasjerende og sanselig fortalt, ja, da er det bare å konkludere med anbefales.»Tove Nilsen, Tara«En blanding mellom Mean Girls og Camus [...] Ved hjelp av et velstrukturert litterært narrativ skaper Fastvold et indre system i historien på en virkningsfull og tilsynelatende enkel måte. Felt evner å vekke forestillingsevnen og leserens kritiske sans uten at det oppleves slitsomt, men heller som en spontan reaksjon. Romanen er både underholdende og smart. Det gjør de underliggende etiske poengene levende og relevante. Fastvold avslører lag for lag, uten å direkte kommentere, det som er faretruende og komplekst, og som om mulig bare kan betraktes rettmessig og presist gjennom god litteratur.»Linda Therese Utstøl, Minerva«Det er noe ytterst forfriskende med en hovedperson hvis yrkeskompetanse ikke er googlet fram - Fastvold er selv antropolog med feltarbeid på Martinique i bagasjen.»Elin Kittelsen, Klassekampen

Det er mandag, dagen da pensjonistene demonstrerer utenfor rådhuset. Mens solen går sin gang, nyter en gruppe expats livet på torget. Kevin har fått en ny sjanse. Liv har arvet en leilighet. Ted prøver å skrive en roman, og Tom uroes over noe han får øye på i kikkerten. Da de lokale går hjem for kvelden, har de torget for seg selv. Hver for seg er de alene, men alle stryker hverandre med hårene for å oppleve tilhørighet. Men så kommer borgermesteren. De fremmede er fortellingen om en dag i en landsby i Sør-Spania. Med bitende satire retter Birgit Alm søkelyset mot velferdsflyktningenes identitetskrise, der de på hver sine måter leter etter en vei ut av det evinnelige døgnfluelivet.

Hans gamle mor har vunnet et bilde i et kunstlotteri. Det er hennes første premie noensinne, avslører hun. Selv har han hatt den samme jobben i snart 25 år. Han har ingen barn og ingen kone. Han nærmer seg femti. Han bestemmer seg for å ta turen til Oslo for å hente bildet. Men det lille bruddet i rutinene vekker tankene til live. Hvorfor lever han egentlig alene? Hvorfor har han forblitt i den samme jobben så lenge? Er det fordi han aldri har våget å holde avskjedstalen som er forventet av en når man slutter? Hvordan kan noe så lite få så store konsekvenser? Avskjedstaler gjennom tidene er en morsom, rørende og skarp roman om en ensom mann som ser verden klarere enn han ser seg selv.

Mariabiotopene er en utforsking av flerstemte og erfaringsintime møter med natur og verden. Diktene er øvelser i nærvær og mottagelighet, og insisterer på en spesifikt poetisk og selvstendig erkjennelsesform.

Ein ung, idealistisk student vervar seg til FNs fredsstyrkar i Libanon. Han vil utgjera ein forskjell. Men det betyr òg at han må reise frå ho der heime, kjærasten Sara. Minerydding følger livet hans som soldat under oppdrag og på reiser i Midtausten, men òg tilbake i Noreg fleire år seinare, der han slit med seinskadane av krigserfaringane. Langt frå framande kulturar og krigshendingar har han saman med hunden sin søkt tilflukt på familie hytta, som han jobbar med å oppgradere, eit prosjekt han i sin tid lovde henne å fullføre. Minerydding er ein roman om krig og kjærleik som viser at ønsket om å gjera verda betre, kan gjera livet til eit mareritt for menneska som prøver, og dei som ventar på dei.

En femten år gammel jente er på klassetur til Oslo. De skal besøke Osebergskipet på Bygdøy. En mann våkner uten å vite hvem eller hvor han er. Rommet han befinner seg i, er fylt av instrumenter, brytere og skjermer som ikke forteller ham noen ting. Fingrene hans mangler negler. Jenta tenker på katten som døde da hun var syv. Er hun den eneste som holder minnet om den i live? Mannen forsøker å finne ut av hvorfor han befinner seg på det som etter hvert mer og mer ligner et skip. Hvor kommer han fra? Men kanskje viktigere: Hvor er han på vei?Oseberg er en høyst original og nervepirrende roman. En roman om minner og savn. Men ikke minst en roman som våger å gi svar på den største gåten av dem alle: Hva skjer når vi dør?

Bilar, fart og altoppslukande kjærleik.For Sanne er det berre ein ting som gjeld: kjærasten Henrik. Det er dei to mot verda.Så nærmar russefesten seg, og Sanne blir overraska når Henrik plutseleg vil dra dit. Han har då ikkje vore oppteken av sånn før? Sanne vil ikkje vera klengete, men når ho anar ein sjanse til å bli med på festen og halda eit auge med Henrik, grip ho han.Anders Totland har skrive ei rekke bøker for barn, ungdom og vaksne. I Blindsone held han fram med å skildra den såre ungdomstida og kor vanskeleg det kan vera å akseptera seg sjølv. Det har blitt ei historie om altoppslukande kjærleik, å mista seg sjølv, og å finna seg att.

For ferske lesere som er opptatt av hva som er sant.Hva er forskjellen på fakta og falske fakta? Hvordan blir falske nyheter spredd? Fins det virkelig noen som mener at jorda er flat? Og er det farlig å spise snørr? I denne boka får du svar på slike spørsmål. Du får også vite at falske fakta ikke er noe nytt: Heksebrenning er et eksempel på at falske fakta har kostet menneskeliv. Falske fakta er ikke bra, så det gjelder å lære seg å skille mellom det som bare er funnet på, og det som faktisk er sant.Boka kommer ut i serien LESEBRA, for barn som akkurat har lært å lese. Den passer spesielt godt for ferske lesere som er opptatt av fakta og sannhet.Ingelin Røssland og Jenny Jordahls har tidligere gitt ut bøkene Hårete fakta og Blodige fakta sammen.Bøkene om hårete, blodige og falske fakta er et funn for ferske, nysgjerrige lesere som liker litt sprø fakta.De passer for barn fra fem til åtte år, men også som lettlest for eldre barn.

Ny biografi til 100-årsjubileet.Vil du vite mer om den berømte forfatteren og høre hvordan Knerten, mormor og de åtte ungene, Guro, Aurora og mange av de andre kjente figurene ble skapt? Da er dette boken for deg. Gyldendal feirer 100-årsjubileet til Anne-Cath. Vestly med å utgi en nydelig illustrert fortelling om livet hennes.For Anne-Cath Vestly er en av de viktigste forfatterne vi har hatt i Norge, og hun skrev for de viktigste menneskene, nemlig barn! Biografien om henne er skrevet for samme målgruppe som hun hadde, til høytlesning eller å lese selv.Livsverket til Vestly er en nasjonal kulturskatt, og det er all grunn til å feire. I mer enn femti år skrev hun på en slik måte at barn kunne forstå og kjenne seg igjen. Sammen med Alf Prøysen og Thorbjørn Egner var hun en av de tre store klassiske barnebokforfatterne våre.Forfatteren Agnes-Margrethe Bjorvand er universitetslektor ved Universitetet i Agder og underviser i barne- og ungdomslitteratur. Hun har tidligere skrevet Astrid Lindgren, en biografi for barn og unge.Hans Jørgen Sandnes har illustrert biografien som en collage, der han tar utgangspunkt i fotomateriale fra familien Vestly. Fotografiene viser autentiske steder og personer, mens tegningene forestiller Anne-Cath. Vestlys fantasiverden. Han har også nyillustrert flere av bøkene hennes og arbeider med den planlagte Anne-Cath. Vestly-parken.«Storslått biografi om Anne-Cath. Vestly ... Visuelt vellykket (...) en livsbejaende måte å kombinere faktiske fotografier med egne tegninger ...» Anne Cathrine Straume, nrk.no«Poengtert om barnebokdronningen. Hverdagens eventyr godt presentert i en varm biografi» Morten Olsen Haugen, Aftenposten«For det har blitt ei bok å bli glad i, og glad av» Geir Vestad, Hamar ArbeiderbladLes mer om hva som skjer i jubileumsåret her: https://annecathvestly100.no

Karbonatomet er forutsetningen for alt liv. Og hos Jon Ståle Ritland blir det utgangspunktet for stor poesi. Med en sterk nærhet til leseren behandler diktene alt fra livets opprinnelse og tiden som går, fra klimaspørsmål til enkeltmenneskets erfaringer. Det føles som om poeten har ett øye i teleskopet og ett øye i mikroskopet. Karbonforbindelser er en vakker og perspektivrik diktsamling.

Kjersti Bjørkmo skriver dikt med utgangspunkt i kommuneslagord. Som tittelen viser, er det ganske stor avstand mellom ønskene våre og virkeligheten. Diktene får fram den ufrivillige melankolien, og ikke minst komikken i disse forsøkene på å beskrive hvem vi er som samfunn.Som i det såre slagordet til VEGÅRSHEI - en kystnær innlandskommune. Eller som i det håpløse, men vakre selvbedraget i HARSTAD - attraktiv hele livet. Men når dette språket møter poesien, som skildrer livene våre, menneskene som faktisk utgjør samfunnet, skjer det noe. Da viser ensomheten i slagordene seg, og samtidig ensomheten vår.

Et svangerskap. En fødsel. Det første året. De første ordene. Ingenting er mer ordinært. Ingenting er mer usedvanlig. Et språk skal læres. En verden oppdages. En frihet gripes, en frihet som også innebærer begrensninger.Med en poets evne til å se verden ny har Marte Huke skrevet en diktsamling om det å få barn, som samtidig viser sammenhengene mennesket inngår i, både politisk, historisk og biologisk. Resultatet er blitt en rik, vakker og mangslungen bok fra en av Norges fremste poeter.

Diktene i «Årsol» er knappe, og fokuserer på ordenes og tingenes konkrete eksistens, på kroppslige funksjoner, og nære mellommenneskelige relasjoner. Metoden er en nærgående, og effektiv bruk av ordene i nye konstellasjoner. Ja, diktene kanskje få tilværelsens grunnleggende bestanddeler til å fremstå i nytt, gåtefullt og vakkert lys.

Finn Iunker har de siste par årene skrevet en rekke essays som han nå presenterer i all sin fylde: formidlingtekster om Bertolt Brecht og forskningsbidrag om Walter Benjamin, men også kampvillige tekster om forfatteretikk, moderne riksmål og rituell beskjæring av kjønnsorganene på barn (omskjæring). «Praksis» viser en imponerende variasjon i tematikk og interesser, og først når essayene samles i ett bind, ser vi understrømmen i dem: erkjennelsen av at estetikk, etikk og politikk alltid er forbundet.

Morgenen forløper som vanlig i et av Londons finere strøk, selv om nok en høststorm er på vei inn over byen. Vibeke og Torbjørn gjør seg klare til å dra på jobb, og Ella og Leo skal på skolen. Familien har nylig flyttet til London. Tanken var å få en ny start, særlig for datteren Ella, som har vært utsatt for mobbing hjemme i Norge.Torbjørn arbeider på ambassaden der en kontroversiell kunstner skal delta på en middag samme kveld. Vibeke er psykolog og forsker på personlighetsforstyrrelser, og i lunsjen går hun på utstillingen for å se hva kontroversen dreier seg om. Så ringer de fra skolen. Ella møtte ikke opp til riktig time. Ingen vet hvor hun har blitt av.Vi følger Vibekes desperate leting etter datteren, gjennom en storby preget av Brexit, terrorfrykt og ekstremvær. Underveis begynner spørsmålene å melde seg: Hvor var det det gikk galt? Hvordan kan man slippe opp uten å slippe tak?I Benedicte Meyer Kronebergs nye roman beveger karakterene seg i skyggen av storpolitikken for å finne tilbake til hverandre. Ikke bli borte er en roman om kjærlighet og utenforskap, maktesløshet og personlig ansvar.

Estalåni handlar om dei motstridande kjenslene ved å setja eit barn til verda. Dei vakre, tilsynelatande munnlege dikta rommar både ein slags biografi og refleksjonar omkring overføringa mellom generasjonane på fleire plan. Estalåni er kallenamnet storesystera har på hovudpersonen, og ho ropar det ut på ein nesten frammanande måte. Me følgjer Estalåni sitt svangerskap fram til ho føder omkring 22. juli 2011, den fyrste tida med barnet, og korleis ho reiser attende til barndomslandskapet ein siste gong for å freista finna ut kven ho er.