Bøker utgitt av Gyldendal Norsk Forlag AS

«Min imaginære venn» er en bok med dikt om ensomhet og det ensomme menneskets virkelighetsoppfatning. Refleksjonene er enkle, konkrete og kortfattede i uttrykket og uroen og tilbaketrekningen som preger diktjeget gjør at drømte gestalter tar form, men bare midlertidig. Dermed er døden alltid nærværende i diktene.

Bøkene hans utgjør syv centimeter av bokhyllen, men han skriver ikke lenger. I stedet har han begynt å snakke med seg selv. Han har et barn det er knyttet store utfordringer til, og kona hans er så sliten at hun knapt rekker å slukke nattbordslampen før hun sovner. I det siste har han begynt å tenke tilbake på det mennesket han var før debutboken ble antatt. Og jo mer han tenker på ham, desto sterkere trer skikkelsen fra den gangen frem, helt til han ikke lenger er sikker på hvem som lever hans eget liv.Hullet han krøp ut av er en spøkelsesfortelling, en kunstnerroman, en historie om ensomhet og om lengsler som til slutt bryter gjennom forestillingene og kryper ut i virkeligheten.

Tommy Olsson deltok på Statens 130. Kunstutstilling i 2017, også kjent som Høstutstillingen, med verket «The Art Critic is Present». Hans bidrag til utstillingen innebar å sitte ved et bord med to stoler på Kunstnernes Hus, i et forsøk på å gjøre kunstkritikeren tilgjengelig for publikum. Prosjektet ble beskrevet som performance, sosial skulptur og relasjonell estetikk og hadde uventede møter og konklusjoner som konsekvens. «Til stede» dokumenterer Olssons erfaringer fra prosjektet «The Art Critic is Present» og er en redegjørelse for bakenforliggende motiver, faktisk erfaring og resultatet av å treffe mange mennesker med mange meninger, på kort tid. Det er også en odyssé innenfor samtalen om kunst, som noen ganger beveger seg langt utenfor bordet.

Morsomt og lærerikt for ferske lesere.Denne boka handler om blod. Hvorfor er det så viktig? Kan det virkelig stemme at det er hundre tusen kilometer med blodårer i ett eneste menneske?Dette og mye annet får du svar på i denne boka. Du får også vite hvorfor barn blør mer neseblod enn voksne, og at det faktisk finnes noen med blått blod. Ikke kongelige, da, men reker og blekkspruter. Her kan du også lese om mensen, om hva blod betyr i forskjellige religioner, om blod i mat, om vampyrer og mygg og andre blodsugende dyr.Blodige fakta er en bok for lesere som liker litt sprø fakta.

I 2015 begynner en samtale mellom Bleken og litteraturkritikeren Tom Egil Hverven. De møtes jevnlig de neste årene, for å snakke om forholdet mellom billedkunst og litteratur - og om hva det kan bety at Bleken kalles en litterær maler.Håkon Bleken (f. 1929) var innom flere stilretninger før han fant sitt eget uttrykk. Det definitive gjennombruddet kom i 1971 med en serie kulltegninger kalt Fragmenter av et diktatur. Siden har han blitt regnet som en av etterkrigstidens fremste billedkunstnere, og han har de siste førti årene vært en av de mest markante skikkelsene i norsk kunstliv. Bleken har hatt en oppsiktsvekkende lang karriere, med en rekke utsmykningsoppdrag. Etter at han fylte 70 år har han skapt et vell av nye oljemalerier og collager, og utstillinger av hans verker roses stadig av kritikerne. Hele tiden har han deltatt i offentlige debatter, for eksempel om kunst og kvalitet, om byutvikling og om bruk av kirkerommet.Samtalene avspeiler møtet mellom en maler og en leser, med dybdeboring i Blekens store interesse for litteratur. Han framstår som en lidenskapelig diktleser, men diskuterer like gjerne verker av Henrik Ibsen, Oscar Wilde, Thomas Mann, Karen Blixen, Tove Ditlevsen og Dag Solstad. Bit for bit avdekkes også Håkon Blekens familiehistorie og sykdomsperioder. Hva betyr det at en kunstner til en viss grad må ha tidens sykdommer? Og hvilke spor har det satt at jødene forsvant fra Trondheim da Håkon Bleken var 12-13 år?Lyset i støvsøylen er et nærgående portrett av en kunstner, som undersøker kunstens forhold til virkelighet. Bokas form tar Blekens kraftfulle billedspråk på alvor, samtidig som samtalene er preget av blekensk humor.Anmelderne mener:«Håkon Bleken viser seg som et engasjert og temperamentsfullt menneske i denne gode samtaleboken.»Sindre Hovdenakk, VG«Livlig og dyptpløyende [...] et verk som blir stående både som en underholdende samtalebok og et viktig kildeskrift.»Frendrik Wandrup, Dagbladet«Det er en råhet i samtalen, som er overraskende, men forfriskende, fordi det bringer oss raskere til kjernen av hva ting handler om. Som i samtalene rundt det å bli eldre og døden. [...] Kunsten er naturligvis i sentrum i samtalene, men jeg liker godt at boka rommer hele mennesket Håkon Bleken. Både Bleken og Hverven snakker med en sjelden blanding av myndighet og ydmykhet. Samtalen føler seg frem med en godt definert sans for hvor den skal. Til tross for noen skjønnhetsfeil er nok dette den vakreste intervjuboken med en norsk kunstner jeg har lest.»Kjetil Røed, Klassekampen«Tom Egil Hverven, kritiker i Klassekampen, har åpenbart også vært en samtalepartner som inspirerer Bleken til å tenke nytt og fritt. Det står noe interessant på nesten hver side, en kvalitet langt færre bøker besitter enn man kanskje skulle tro.»Espen Hauglid, Morgenbladet«Ingen bok om ham har vært så full av detaljer og oppsummert like mye av hans liv, i tillegg til at den gir et oppdatert bilde av den aldrende, men høyst levende, produktive, kanskje også stadig jevnt bedre kunstneren.»Per Christiansen, Adresseavisen

Det nærmeste vi kommer en drage i Norge.Storsalamanderen ligner en drage! Den har svart hud, oransje mage og lange fingre. I paringstiden vokser det ut en takkete kam på ryggen til hannen ...I denne boka kan du følge en salamander fra den våkner om våren. Først vil den til dammen. Utpå sommeren kryper den opp på land og lever som et lite rovdyr om natta i skogen.Det er ikke bare bare å være salamander. Den må passe seg for ugler og katter. Og for ormer. Og den må krysse farlige veier. Noen salamandere dør. Og noen overlever.Synnøve Borge har skrevet faktafortellingen og faktaboksene, mens Lise Myhre har laget illustrasjonene.Gjennom boka kommer du tett på salamanderen - og tett på naturen.Dette er den sjette naturboken Borge og Myhre har samarbeidet om. De fire første bøkene handlet om Brunlangøre, Kongeøyenstikker, Steinhumle, Ravn og Jerv.Om Ravn skrev Klassekampen: «I Synnøve Borges og Lise Myhres Ravn benyttes fortellingen som virkemiddel på en ... særlig nyskapende måte.»Om Steinhumle skrev Aftenposten: «Genistreken i boken er den fine balansen Synnøve Borge har valgt mellom individ, art og humler generelt. ... Også Lise Myhre vokser fra bok til bok i denne serien. Her er både flotte innslag av komikk og overbevisende naturtro illustrasjoner.»

Den dramatiske flukten.Paula var fjorten år da hun måtte flykte fra hjemstedet og reise sørover. Alle hus i Finnmark og nord-Troms skulle brennes ned, og alle som bodde der ble tvunget til å dra. Ville hun noensinne finne igjen familien sin? Og hvor skulle hun gjøre av seg når hun ikke hadde noe hjem lenger? Dette er en fortelling om en jente som opplevde den dramatiske tvangsevakueringen i 1944, og samtidig en faktabok om krigen og livet til barn og ungdom i Finnmark på denne tiden.

Hvordan står det egentlig til med likestillingen i Norge? Hvilke former for ubevisst diskriminering foregår fortsatt? Dette er hovedspørsmålene i boken Hvem spanderer?.Forfatterne Isabelle Ringnes og Marie Louise Sunde står bak organisasjonen Hun Spanderer, som ble dannet for et par år siden og har fått stort gjennomslag gjennom konferanser, foredrag og medieutspill. Ringnes er selv en av hyppig brukt foredragsholder om teknologi. Sunde har bakgrunn som lege og kirurg, men jobber nå på heltid med Hun Spanderer.I boken deler forfatterne av egne erfaringer, samtidig som de intervjuer kjente mannlige og kvinnelige toppledere. Sunde og Ringnes vil innta en faktabasert, konstruktiv og ikke minst humoristisk tilnærming til likestillingsfeltet. Målet er å skape større bevissthet om hvilke rare ting gjør, tenker og sier, både i privatlivet og på arbeidsplassen.

Nå solen med en finger handler om ensomhet, sorg og angst, det å miste seg selv, og destruktiviteten som vokser frem i takt med følelsen av å være verdiløs og isolert. Diktene beskriver sammenbruddene og forsøkene på å bygge seg opp igjen. Alexander Bertin Øyhovdens dikt preges av et sjeldent overskudd, et vitalt håp og ikke minst et helt eget billedspråk som demonstrerer det livsbejaende i å fortsette uansett.

Hva foregår mellom veggene i et hus? Forstår vi hva som møter oss der? Hanne Bramness' nye samling med prosadikt handler om hus, om liv som ble levd eller leves der: Hjemlige hus, hus i eksil, erobrernes hus og ammestua, hus for slag og for omsorg. Hvert av diktene forteller en historie, slik hvert hus gjør. Noen åpner seg villig, andre stiller døra på gløtt. Noen blir vi stående på utsida av. Men alle har noe tiltrekkende, noe avgjørende ved seg.Ofte er det vanskelig å virkelig se de stedene vi tror vi kjenner best. Vi kan heller ikke være så sikre på hva som er kjent. Plutselig går du inn i et fremmed hus og føler deg hjemme der. Og noe i det hjemlige kan virke ufritt, kanskje skremmende. I denne boka forsøker forfatteren å gjenkalle lukter og lyder og fange opp og tyde nærværet av det som sitter i veggene.

Klaustrofobisk spenningsroman fra Anders Totland Viggo er forelska i kjærasten til bestekameraten. Situasjonen er heilt håplaus, fram til Viggo blir introdusert for konseptet chatroulette. I motsetning til jentene på skulen, er jentene han møter på internett som henta ut av ein våt draum. Men kva skjer når draumen blir til mareritt? Fengslande og dramatisk om kor fort livet kan endra seg, skrive av ein av våre mest lovande ungdomsbokforfattarar.

Tre venner drar på togtur gjennom Europa, bare to av dem kommer tilbake. Mørke dyr forteller om hvordan sorg kan få tilbakevirkende kraft i et liv - og om hvordan den samme sorgen kan drive et menneske videre. Om å lete etter noe annet enn det man kommer fra, om å bygge seg selv fra grunnen av, og om det sammensatte i å søke vekk i jakten på å komme nærmere livet.Janne-Camilla Lysters romandebut er en vakker og urovekkende historie om vennskap, savn, flukt - og om kjærlighet.

Marianegropen er et essay i førtitre akter, om litteratur og tidsånd, om nag og begjær forkledd som ideologi, om entusiasme, raseri og kjærlighet, om kakerlakker, melk og sminke, om kulturkritiske positurer og bekjennelsens rolle i offentligheten.Fortellingen begynner med et kor av bergenske barn som lengter etter overskridende erfaringer, havdyp og hvaler. Derfra beveger vi oss utover i en verden som til tider føles kald og desillusjonert, til tider mild og munter. Essayet reiser mellom Bergen, USA og Hovdebygda, ledsaget av samtidsforfattere som Anne Carson, Maggie Nelson, Claire-Louise Bennett, og Lars Amund Vaage, mens Dolly Parton og Louis C.K. granskes med samme alvor og iver som Friedrich Nietzsche og Simone Weil. Kapitlene veksler mellom ulike essayistiske former, fra portretter og intervjuer til gatevandringer og monologer.Anmelderne mener:«Det er et svev i Ida Lødemel Tvedts debutbok, og en tøyelig oppfatning av hva det vil si å være hjemme. [...] Kombinasjonen av viten, selvstendig refleksjon, livserfaring, følsomhet og forestillingsevne gjør henne i stand til 'å snakke forbi det maskuline, engstelige babbelet om sannheten og dens tilkortkomminger', mot en større forståelse av sannheten som glimter til i det små, mellom alle våre livsløgner og kritiske positurer.»Frode Johansen Riopelle, Morgenbladet«Det skrives ikke nok bøker som Ida Lødemel Tvedts debut Marianegropen her til lands. [...] Kulturkritisk og personlig, klassisk og popkulturelt orientert, overfladisk fra dypet, sikker i sin tvilende sak, trygg i sin formløse form.»Kenneth Moe, Aftenposten«... en samling med intens, sulten essayistikk.»Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad«Det er nemlig ikke til å komme utenom at et så kompromissløst tankearbeid som Tvedt her bedriver fremstår som imponerende, og tidvis nærmest forbilledlig, ikke minst fordi hun, i den grad hun selv er dogmatisk, stort sett er raskt ute med å erkjenne egen dogmatisme.»Thea Sundstedt Baugstø, BLA«I løpet av essayet sirkler hun også inn - ikke en anti-moral, men muligheten for en alternativ moral, en som ikke reproduserer de samme mekanismene for svart-hvitt-tenkning, dominans og utstøting av avvikere som systemene den søker å avvikle, men som dyrker 'omsorg for det sårbare, det skeive og det avvikende'.»Hedda Lingaas Fossum, Fett«En slik forfattersensibilitet er som skapt for essaysjangeren, som ifølge teorien skal være prosessuell, slentrende, dialogisk, åpen - karakteristikker som passer godt til Tvedts bevegelige prosa.»Frode Helmich Pedersen, Klassekampen«... du vil garantert ikke kjede deg.»Erlend Liisberg, Bergens Tidende«Det mest imponerende er at hun skriver best om de vanskeligste tingene [...]. Et kapittel handler om 22. juli, og det er enestående.»Torgeir Holljen Thon, Natt & Dag«I et essay om kvinneidealer og skjønnhet, hvori opptatt sminkekunsten, omtales Dolly Parton som et 'filosofisk forbilde'. 'Dolly Parton er bimbometafysikkens yppersteprestinne,' skriver Lødemæl Tvedt og siterer noen vers fra en av countrydronningens fortreffelige sanger, 'Backwoods Barbie'. Dette må bare leses.»Fredrik Wandrup, Dagbladet«Det er også Marianegropen som blir stående som årets beste bok for min del»Ulla Svalheim, BLA«Marianegropen av Ida Lødemel Tvedt har en selvsagt plassering blant årets beste bøker»Even Teistung, BLA«Jeg vet derimot godt hvilket essay jeg likte best, som fikk det til å knake i sammenføyningene, og det var Ida Lødemel Tvedts Marianegropen, jeg digger måten hun tråler på.»Thomas J.R. Marthinsen, BLA«Hun overgår alle mannlige essayister som forsøker å snevre inn sakprosafeltet med entusiasme, overskudd, intellekt og (store porsjoner) humor.»Kjetil Røed, Vårt Land«... dette er noko av det aller skarpaste som er gitt ut på norsk i år.»Lars Petter Sveen, Vårt Land«Tvedt skriv rørleg og fritt om litteratur og tankar i tida - og aller best om røtene, mytane og morsmålet i gamle grendi.»Eivind Myklebust, Klassekampen

Teresa Grøtan har reist jorda rundt for å møte barn og unge og høre hvordan de opplever klimaendringene. Hun har oppsøkt stillehavsøya Kiribati som er i ferd med å slukes av havet og Bangladesh som er hjemsøkt av sykloner. I California ble minibussen med henne og en gjeng klimaengasjerte ungdommer nesten tatt av den største brannen i statens historie. Og hun har reist til Svalbard. Der har temperaturen steget med 7,5 grader på femti år og i løpet av bare ett år har to katastrofale 5000-årsskred rammet befolkningen.Vi blir kjent med unge mennesker i disse utsatte områdene, og får utfordringene deres innunder huden. Samtidig lærer vi mye, som hvorfor Arktis varmes opp mye raskere enn resten av verden, hva sammenhengen mellom ekstremvær og klimaendringer er, hvorfor havet stiger og hva barn og unge selv gjør - og kan gjøre.Etter fortellingene er det korte intervjuer med internasjonalt anerkjente klimaeksperter.Til slutt forteller forfatteren hvorfor reisene har gjort henne mer optimistisk enn før - og gir enkle tips til hva vi kan bidra med selv i hverdagen.

I Oss blir en kvinne emosjonelt overrumplet av en mann som ved første øyekast er forbløffende likegyldig og enkel, men som også bærer på et mørke hun snart må forholde seg til. Han kaller henne kjæresten sin, hun lar seg fortape i ham. Alt mens hans tiltagende hensynsløshet lokker fram en paradoksal omsorg i henne.Mari Oselands diktdebut er en sår og tvetydig fortelling om umulige forhold.

Boka om Jan Erik Volds ikoniske diktsamling Mor Godhjertas glade versjon. JaI desember 1968 - et år som siden skulle bli husket for store politiske protester og opptøyer - ble den siste boka på Gyldendals høstliste sendt ut til bokhandlere og avisredaksjoner, skrevet av den tjueni år gamle forfatteren Jan Erik Vold.Diktsamlingen med den forbløffende tittelen Mor Godhjertas glade versjon. Ja ble øyeblikkelig en klassiker, kjent for sine folkekjære dikt om loffen, trikken og furukonglen, og for sin glade versjon av modernismen.I Historien om Mor Godhjerta undersøker Kaja Schjerven Mollerin om forfatterens arkiv fra denne tiden - brev, notater, dagbøker - kan kaste nytt lys over diktene. Disse diktene vi også skal huske for den åpne, tenksomme tilnærmingen til livets store eksistensielle spørsmål: hva døden er, hva ensomheten gjør med et menneske, hvordan vennskap tar form, og hva det vil si å elske og bli elsket igjen.Dette sier anmelderne:«Historien om Mor Godhjerta har en stor styrke i hvordan Mollerin bruker Volds dikt til å gruble over livet og hvordan leve det. (...) Underveis viser hun samtidig hvorfor litteratur er verdt å befatte seg med.»Ulla Svalheim, Vårt Land«Kaja Schjerven Mollerins bok om Mor Godhjerta er både er et tids- og kunstnerportrett og en nylesning av den folkekjære klassikeren fra 1968. (...) Mollerin skriver så lett om filosofi og teori at man nesten ikke merker at dét er hva hun gjør.»Kari Løvaas, Morgenbladet«Kaja Schjerven Mollerin har gjort en kjempejobb. Hun viser hvordan og hvorfor disse diktene lever.»Fredrik Wandrup, Dagbladet«Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av. (...) hun har lyktes i å skrive en bok med brei appell, som ikke bare formidler verkets umiddelbare letthet, men også dets mørke.»Louise Mønster, Klassekampen

Det lekende barnet er allmektig. Verden bygges med legoklosser. Krigen utkjempes mellom playmofigurer. Døden oppheves med et skudd fra levepistolen. Barnet stiller tusenvis av spørsmål. Selv de enkleste kan være vanskelige å svare på. Og noen av svarene gjør vondt. Kaos og kontroll. Frykt og fortryllelse. Kjeft og kjærlighet. Med lekenhet, varme og humor beskriver Levepistolen det eksistensielle alvoret i å få barn.

Vy utforskar eit samtidig bylandskap. Kor er vi på veg som menneske i det vi ser og sansar omkring oss? Fuglane sirkla inn og vatnet meandersvingingar skapte staden and then one thing led to another

Hun er nitten år. Hun selger suvenirer til turistene langs riksveien. Hun bor i en varebil. Det er en sommerjobb. Snart skal hun til Bergen for å studere. Men nå er hun her, og med seg har hun bøkene sine og den tomme notatboken hun håper å kunne fylle med dikt. I et lavmælt og presist språk har Marte Huke skrevet frem et portrett av en ung kvinne på vei mot seg selv, i sin tilblivelse, så å si, åpen mot landskapet hun befinner seg i og menneskene hun møter. «Jeg savner ingen. Jeg vil sove. Elva går forbi, slutter ikke å renne. Den leter seg blindt fram, finner sine veier. Flommer over breddene, skaper nye løp. Jeg vil være en stein som vannet slikker. Jeg vil ingenting. Jeg vil bare det. Slites løs, drive med, uten spørsmål, uten sorg.»

Femten mikrokrimromaner og nitti sider sluttnoter. Et overskuddsprosjekt fra Johan Harstad. Frode Brandeggen (1970-2014), en ukjent forfatter for de fleste, debuterte i 1992 med den over to tusen sider lange, eksperimentelle romanen Konglomeratisk pust.Den ble fort glemt.I årene etter lette Brandeggen iherdig etter en ny form og en ny litteratur, i håp om også å nå et større publikum. Han fant det til slutt, i mikroromanene om Ferskenen, et protestorientert krimprosjekt som tok mål av seg å konfrontere genrens svakheter og plotmessige uthaling. Som våpen valgte han en banal krimhelt som enten allerede er på plass hvor forbrytelsen finner sted, eller som befinner seg i umiddelbar nærhet slik at løsningen raskt kan avsløres. På den måten ville Brandeggen tilby krimlitteratur til folk som ikke har tid til å lese lange bøker eller som hater å lese, men elsker krim. Banal mikrokrim eller genial avantgardisme? Skillet er hårfint og vagt. Denne utgivelsen samler for første gang alle de 15 romanene Brandeggen skrev om Ferskenen, i en utgivelse utstyrt med entusiastiske og utfyllende sluttnoter av den tyske annotatøren Bruno Aigner (1934 -).

Diktene i MELK KÅPE SAND MÅPE handler om å sette verden sammen på nytt. Lysters språk er preget av en radikal varsomhet og åpenhet, som samtidig er en forutsetning for rikdommen som vokser ut av diktene. Gjennom uventede sprang og stillferdige sammenstillinger blir skillet mellom det menneskelige og det ikke-menneskelig reforhandlet.

«Kjærlighetstapene» er en samling av poetikktekster, aforismer, fragmenter og dikt. Boken utgjør på mange måter en poetisk statusrapport i Steinar Opstads forfatterskap bestående av så vel revisjonistiske tilbakeblikk som dristige erklæringer om hva poesi er eller bør være. Det er som om Opstad her rydder skrivebordet for å kunne skrive nye dikt. Sentralt står kjærligheten og, ikke minst, kjærlighetstapet som en nødvendig erfaring for å kunne skape fornyelse i livet og i kunsten. Like mye handler tekstene om ensomhet, tro, håp og forsoning, men denne gangen er formen åpnere, rikere på paradokser og kanskje mer leken enn tidligere. Alt i alt viser Opstad seg fra en annen side i denne boken.

Diktets Onkel er en hundreåring som bor i et hus der han ser ut på en annen poet sin grav. Diktets tante, den ulykkelige, den rasende med kopparra ansikt hun bor i en bydel som heter Dronninga. Diktets fettere er en haug med skrotnisser. Noen jobber på sirkus. De har paljettdrakter og ønsker seg et esel. De er knallstilige tjuvradder, alle som én. Kusinene skriver dikt og blir kjent og glemt, flytter på seg, skriver, blir stjerner, lutter å skrive, publiserer under nye navn, flytter, glemmes, huskes. Og slektas dauinger ligger i de glemte gravene sine og sier la meg for faen ligge: Alle her heter Anti-Lazarus.

Hun er snart ferdig utdannet veterinær. Han er en begavet sanger. Hun leter etter en vei inn i ham, han leter etter en vei inn i musikken. Leiligheten deres er full av noter og konserthefter, og når han synger, er det som om sangen eier ham. Til hvilke skritt kan hun gå for å få ham til å bli hennes igjen? Hvor går grensen mellom kjærlighet og eierskap? I hvilken grad kan man være i besittelse av et annet menneske? Klør er et febrilt sjalusidrama om underkastelse og begjær, fortalt i et språk som gir leseren små overraskelser på hver eneste side. Ida Frisch er født i 1990. Klør er hennes første roman.

Hvem var Ole "Ola Tiltak" Colbjørnsen? Dette er fortellingen om kommunisten som ble antikommunist, en sentral norsk politiker som unngikk oppmerksomhet og medienes søkelys, men som øvet en innflytelse på politikken som er få forunt. Colbjørnsen var fysiker, og en av de første i Norge som forstod Einsteins relativitetsteori. Einstein ble så imponert at han inviterte ham til Berlin som sin assistent. Men Colbjørnsen viet seg til politikken og reiste til Sovjetunionen, hvor han deltok i forskergruppen som utarbeidet den første femårsplanen. Han arbeidet for sovjetisk eksport i London, og britene mente han var del av russisk spionasje og etterretning.Colbjørnsen brøt med kommunismen. Tilbake i Norge lanserte han ideen om en aktiv stat i krisetider, som skulle bli en bærebjelke i Aps politikk. I april 1940 ledet Colbjørnsen redningen av det norske gullet til England, og var ansvarlig for vår finansformue under krigen, bosatt i Washington. I 1944 var han Norges representant i de legendariske Bretton Woods-forhandlingene, som utmeislet prinsippene for Vestens økonomi i etterkrigstiden. For første gang fortelles historien om denne myteomspunne mannen.

Livsarven er en sterk historie om vennskap, skam og ære, om å gjenerobre følelsen av å bli sett og trodd, og om sider ved samfunnet vi knapt ville tro fantes.Eva Lundgren er professor i sosiologi og ekspert på seksuelle overgrep. På høyden av sin karriere opplevde hun å bli skandalisert. Av mediene ble hun hengt ut som en feminist som lot forskningen styres av følelser og som fusket med tallmaterialet. Selv om beskyldningene ble tilbakevist av en komité, fortsatte stormen. Forskningsstøtten tørket inn, og universitetet ga liten støtte. Krenket og i sjokk måtte hun belage seg på en førtidspensjon fra professorembetet i Sverige.Da kom en henvendelse fra en tidligere bekjent, en studievenninne fra tiden i Bergen. Meldingen var kort: «Alt du har forsket på, har jeg gjennomlevd.» Venninnen fortalte om en barndom og oppvekst preget av å bli systematisk voldtatt av sin egen far, som tilhørte Bergens dannelsesborgerskap.Gjennom at Lundgren skrev venninnens historie, som flettet seg inn i hennes egen på uventet vis, opplevde de begge en gjennomarbeiding av sine krenkelser. Dette er en sterk historie som gir håp og en bok man ikke så lett legger fra seg.

Ein ungdomsroman som merkar degDet er ingen som ser oss her, seier Ole, den nye stefaren til Jon. Jon har hatt ein del av dei. Men Ole er annleis. Han lagar pannekaker, legg frem gymtøy og passar på at det er nok mat i huset til nistepakkar. Han melder seg til og med som trenar for det nye gutefotball-laget i bygda! Og er skikkelig nøye og ordentleg. Han blir til og med med inn i garderoben for å passa på at alle dusjar etter trening. Ja, Ole er verkeleg super. Ein dag spør han om Jon vil vera med på campingtur. Berre dei to! Jon blir flau av glede. Klart han vil!Det er berre det at Ole ikkje er heilt den same på camping som elles. Og Jon er ikkje den same etterpå. Men kven vil tru på Jon når han til slutt fortel det som må forteljast?

Nøkkerosene er en roman som i dagboksform beskriver hverdagslige hendelser og observasjoner. Etter et sykehusopphold flytter jeg-personen hjem til sin mor. Romanen handler om skamfølelsen knyttet til det å være avhengig av hjelp fra sine nærmeste i voksen alder, men også kjærligheten. Underveis stiller jeg-personen seg eksistensielle spørsmål, blant annet om nye omgivelser vil gjøre det lettere å tenke på nye måter, og om det er mulig å bli et bedre menneske for seg selv og dem man er glad i. Nøkkerosene er en ærlig og vakker roman om oppbrudd, frykt for forandringer og problemer med å omstille seg, men også erkjennelsen av at endring er nødvendig.

Sterke og vakre debutdikt.Nominert til Tarjei Vesaas' debutantprisAnna veks opp med ei dominerande og valdeleg mor, ein veik, men støttande far og ein bror som gjer ting brør ikkje bør gjere.Så treffer ho Jakob, og ei stund ser alt lyst ut. Dei vert kjærastar, flyttar saman, og i nokre månadar er dei «paret ein ser på gata», mysande mot sola, smilande. Men i Anna er det noko som luggar. Opplevingane melder seg som uskarpe polaroidbilete frå oppvekst på 1990-talet, bilete som trugar med å spele seg ut. Det er minne ho ikkje vil, men må oppsøke for å komme seg vidare.Om nettene brukar mor dråpeteljar er ei samling dikt om å leve med traume, om snudde omsorgsroller, om frykta for at slekt vil følgje slekters gang. Det handlar om svik og sinne, sakn og sorg. Men òg om styrke trass alt, om støtte, om å erfare at sjølv om korger brest, er det verdt å flette nye, å leite etter ei som held ei framtid.Sagt om boka:"Det som imponerer med Telnes diktdebut, gjeld det eg vil kalle dei to hovudrørslene ein finn i diktboka. På den eine sida er språket i enkeltdikta hurtig, det svingar så lett og konsist. Men dersom ein ser litt større på det og betraktar boka under eitt, ser ein at forfattaren langsamt og tolmodig byggjer opp motivkrinsen, trinn for trinn utviklar språkbileta seg. Først etter fleire dikt vert den indre språklege samanhengen openberra for lesaren. Nett dette aspektet held eg som ein særs fin kvalitet ved denne diktdebuten."Sindre Ekrheim, Dag og Tid"Den unge poet fra Seljord som skriver veldig, veldig bra (...) Jøss, dette er noe vi blir misunnelige av å lese fordi denne unge debutanten gjør at vi får lyst til å hive alt vi har skrevet: Rett i bøtta."Tom Stalsberg, Dagbladet"Telnes er dyktig til å etablere og gjenta språklige bilder på en måte som skaper indre sammenheng i boken. Grepet gjør synlig enkeltmenneskets hang til, og avhengighet av, å skape og bekrefte historien om seg selv. De billedtunge beskrivelsene av brorens overgrep og Annas forsøk på å ødelegge minnene svarer til den skadeskuttes psyke, det vonde holdes på avstand ved at språket aldri blir for eksplisitt."Katrine Heiberg, Morgenbladet"Det er umulig å ikke bli beveget av Telnes' debut. (...) Telnes er et ungt talent med en stødig dikterhånd, og jeg gleder meg allerede til å se hva mer hun vil by på i framtidige utgivelser."Vilde Øines Nybakken, Dusken.no"Noko av det sterkaste med boka er korleis Telnes knyter saman dikta til ein større samanheng. Trådar frå eitt dikt blir henta opp i eit anna, slik at dei får ei ny og djupare meining - slik fortida òg kan laga ekko i notida og få ei ny meining."Runar Bjørkvik Mæland, Framtida.no"Utsøkt poesi om tema som er alt annet enn poetisk"Fartein Horgar, Adresseavisen

Unik innsiderapport om Elizabeth Hoff og hjelpearbeidet i Syria.Krigen i Syria er vår tids største katastrofe. En halv million menneskeliv er tapt, og store deler av landet ligger i ruiner. Ingen internasjonale hjelpearbeidere har fulgt denne konflikten tettere enn Elizabeth Hoff. Sommeren 2012 ble hun sjef for Verdens Helseorganisasjon (WHO) i Syria, og gjennom syv dramatiske år ledet hun en av de mest kompliserte nødhjelpsoperasjonene i verden.Forfatter Ole Øyvind Sand Holth har fulgt Elizabeth Hoff og hennes team tett i de tre siste årene. Som en av svært få vestlige journalister har han fått reise inn og ut av Syria, og tar oss med på innsiden av det lukkede landet. Gjennom konkrete episoder får leseren innsikt i det kompliserte storpolitiske spillet og FNs omstridte rolle i konfliktområder. Underveis kommer vi også tett på mennesket Elizabeth Hoff - som både er elsket og fryktet av sine ansatte.