Arne

Arne er en av Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger. Den er tilegnet Ole Bull. På tittelbladet til førsteutgaven står det 1858, men den kom ut først i 1859. Boka utmerker seg ved sin realistiske skildring av sjeleliv: sinn som går i vranglås, innestengthet, kommunikasjonsvansker, uklare lengsler, ja, samvittighetsnød.
«Fortellingen er ikke så helstøpt som "Synnøve". Men "Arne" er på mange måter en rikere bok. Spennvidden er større. Her er «rystende scener av livet», som Bjørnson skriver til Clemens Petersen – først og fremst scenen da Nils skredder dør, den uhyggeligste variasjon av far-sønn-motivet i hele forfatterskapet.»[1]
Hovedpersonen Arne Kampen er sønn av den arbeidsomme plassjenta Margit og en disharmonisk mesterdanser og spelemann som går under navnet Nils skrædder. Han er åpenbart en uforløst kunstner, en ubalansert fyr som kvinnene dras mot, svikefull, voldelig og mer og mer alkoholisert. Han blir til slutt invalid både fysisk og psykisk. (Sml. spelemannsmotivet i andre arbeider av Bjørnson, f.eks. i novellen Thrond). Arne er nær ved å gjøre seg til drapsmann for å forsvare moren mot faren. Farsarven er tung å bære. Arne har gode grunner for å lengte ut og vekk, men kjærligheten til moren, til arbeidet med å opparbeide Kampen (tidligere husmannsplass), og til Eli Bøen, jenta som forstår og tar vare på visene hans, fører til at han etter hvert finner sin livsoppgave på hjemlig grunn
(Wikipedia)