Gater i mørke

Hva er det igjen etter et menneske? Et bilde på bunnen av en skuff eller en eske, noen opptegnelser i offentlige arkiver, en journal, noen minnebrokker hos dem man har kjent og som ennå lever...

Guy Roland er ansatt i et privatdetektvbyrå. Han lider av hukommelsestap og er på søken etter hvem han en gang var, hvor han kommer fra. Han bestemmer seg for å gripe fatt i sin egen fortid og nøster i vei, tråd etter tråd, slik at hans tidligere liv rulles opp samtidig for hovedpersonen og for leseren.

Jakten på den egne identiteten er en jakt full av gåter som gjør krav på fantasien, evnen til å
improvisere, til stadig å snu seg etter nye spor. Gater i mørke er en original og spennende roman, med hard virkelighet og poetiske overtoner i raffinert samspill.

"Det er en mild, dempet tone over boken, og en ren, lyrisk stil – en fiolinsolo i moll, uten store avsløringer eller dramatiserte hendelser; selv om det livet som rulles opp kan ha vært dramatisk nok ... Man føler at man har opplevet noe vakkert når man med et sukk legger boken fra seg." Kjell Olaf Jensen, Aftenposten
"Hovedpersonens jakt på erkjennelse blir nesten som en besettelse i sinnet, også hos leseren … I spenningen mellom åpningsreplikkens 'Jeg er ingenting' og avslutningsordenes 'og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, likeraskt som denne barnesorgen?' utfolder jeg-personen og romanen sitt liv." Steinar Sivertsen, Rogalands Avis
"Hukommelsestap som utsletter ens identitet er intet nytt tema i diktningen. Men den franske romanforfatteren Patrick Modiano behandler det med virtuos evne til variasjoner." Odd Kvaal Pedersen, Stavanger Aftenblad
"Skrivemåten i boken vil jeg se som et eksempel på det Roland Barthes har kalt 'litteraturens nullpunkt, og som Albert Camus var en av eksponentene for: en ikke-psykologiserende, mest mulig nøytral og registrerende skrivemåte. En slik skvrivemåte er neppe tilfeldig valgt. Den belyser nemlig noe av selve tematikken i romanen: Livet er ikke et sammenhengende uttrykk for noe bakenforliggende og dypere; det er det det er: brokker, fragmenter …"
Per Buvik, Bergens Tidende]]>