Leve, for å fortelle

Gabriel García Márquez forteller i denne boka om sitt liv, en roman av et liv.

Boka åpner med en reise som den unge Gabriel, eller Gabo, som han kalles i sitt hjemland, foretar sammen med sin mor i 1950, mens han er en ung student. Reisens formål er å selge familiehuset i Aracataca. Det er det samme huset som millioner av lesere verden over kjenner fra romanen Hundre års ensomhet.

I Aracataca fins røttene hans, han vil skrive om dette varme og støvete landskapet. Til foreldrenes store sorg vil han nemlig ikke gjøre seg ferdig med studiene, men bli forfatter. Ingenting annet enn å bli forfatter.
I fargerike vendinger forteller han i disse memoarene både om bestefaren, den pensjonerte obersten, om bestemorens spøkelsesverden. Her er den dramatiske historien om foreldrene, som han brukte i Kjærlighet i koleraens tid,og her er eventyrene fra egen barndom og ungdom.

Her er det snakk om stor fattigdom og om voldsomme kjærlighetseventyr, om venner som varer livet ut, og om besettelsen ved å kunne fortelle. Og den blodige historien om landet, Colombia, henger sammen med hans egen historie. I 1955 blir han sendt til Europa, som fremgangsrik journalist. I tankene og i hjertet har han med seg den hemmelighetsfulle og vakre Mercedes Barcha, som han senere kommer til å gifte seg med.
En stor bok, som ikke bare begeistrer og beveger, men som også fører til at man får lyst til å lese – eller gjenlese – denne forfatteren som allerede i levende live er blitt en klassiker.
«Storartet» (VG)
«Kall det gjerne vitenskap, eller magi – fantastisk er det uansett» (Dagbladet)
«Når Márquez forteller, er det bare å sitte helt stille og lytte.» (Stavanger Aftenblad)]]>