På sporet av den tapte tid

På sporet av den tapte tid. Verket var fra Prousts side opprinnelig tenkt som en roman i tre bind, men den franske forleggeren ga den siden ut i femten. Uten Albertine utgjør bind elleve – av i alt tolv – i den innbundne, norske utgaven. Med På sporet av den tapte tid var Proust med på å endre romankunsten på avgjørende vis. Den tradisjonelle psykologiske roman ble avløst av en mer innoverskuende og springende fortellerform. Romanen er i en viss forstand også en selvbiografi, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. En sentral ledetråd blir hvordan den spontane erindring gjør det mulig å gjenopprette spor av fortid. For Proust er det tapte paradis det eneste sanne, den indre verden det eneste virkelige.
]]>